Tusen og ett liv

..mine medbæringer her ikke blitt noe bedre siden jeg flyttet derfra! Ikke uten grunn at Bærumsstereotypier eksisterer. De sier at de ironiserer over fordommene, men her har vil selve bekreftelsen på at noen fortjener alle fordommene de får... Hør bare på denne.

Dagens spørsmål: Hvorfor er det at noen kan gjøre lite og få mye? Mens for andre er det motsatt? Tror ikke helt jeg forstår det at ting er på den måten.. På et eller annen plan er det sikkert slik det må være, men det betyr ikke at jeg forstår det. Dessuten er det en helt annen ting jeg har lagt merke til. Aldersklisjeer er der for en grunn. det er ikke tilfeldig at man kan si ting om "folk på 40", fjortiser eller noen annen gruppe forøvrig. Så merkelig å se at jo eldre man blir, jo mer forsteinet blir man til man til slutt sitter mellom hver hendelse og venter på hva slags underholdning du skal klare å få ut av livet før du dør.. Det hele er en smule absurd, hvis man ser på alt i livet som et tidsfordriv. Målet er å få livet til å vare så lenge som mulig, enten man faktisk kjeder seg eller ei. Når du så vet at det varer lenge, må man underholde seg mens man venter på å få svar på de store spørsmålene. Noen underholder seg med aksjespekulasjon, andre med å bygge hus. Noen vel...

Jeg fallt for dette lille brevet mest på grunn av tittelen, men det var litt søtt også ;-)

Vel, jeg har fremdeles ikke klart helt å kvitte meg med følelsen av at det burde vært mer ved livet. Kanskje litt trist å være 27 år og tenke det, men det er bare sånn det er. Mulig det er alle de store planene jeg en gang har lagt og hatt mye glede av å legge som aldri ble noe av. Mulig det er vitenen om alle mulighetene som faktisk finnes, jeg vet ikke.. Nå er det en utrolig teit ting å syte over. Man har da ansvar for å gjøre noe ut av livet selv. Synes bare jeg har gjort så godt jeg kan. Tror dessverre ikke det er godt nok. Som min kjære kusine så lyrisk pleier å si det: "Jeg er ikke fornøyd!" Antar dermed at det er en skje jeg må ta i egen hånd og forvandle til en kniv eller en gaffel - hva jeg nå enn måtte ønske. Det er bare ikke så lett å vite hvor man skal begynne bestandig. kanskje med noe jeg er misfornøyd med? I min jakt på mening har jeg begynt det nye året med trening. Vet ikke helt hvorvidt det egentlig gir mening, men så langt føles det litt sånn. Eller kanskje...

I god gammeldag yin-yang-stil! 

Som en godtgjøring for de månedene jeg ikke har postet noe som helst, kommer det plutselig to poster på samme dag. Heretter skal det bli andre boller! Ingen eksamen å tenke på, noe som faktisk betyr at jeg har tenkt å ha et liv i året som kommer. I og med at det har vært noe det har vært lite av siste halvår. Vet det er litt tidlig å komme med sånne hilsner, men i redsel for å glemme det imorgen: Godt nyttår til alle på fire og to, Til kua med klaver og hesten med sko!

Nasjonalisme er et pussig fenomen. Det har jo hatt en vill innvirkning på hvordan Europa og mange andre deler av verden ser ut idag. Og det som egentlig er litt underlig, er spørsmålet om hvor naturlig den er. Ideen har vært utrolig virkningsfull, men det er kanskje først og fremst fordi den så veldig spiller på menneskets behov for å høre til, og å være en del av et samspill. Og så har noen kriterier blitt opprettet på bakgrunn av dette for hva som tilhører nasjonen og hva som ikke tilhører. Men også disse kriteriene er utrolig variable. I Norge går det på språk og historie og kanskje generell verdensorientering. Men kan vi lenger si at det går på ting som religion, folkeslag etc? (Ja, jeg vet at det ble litt fy fy å tufte nasjonalisme på bakgrunn av folkeslag etter nazismen, og det bør det også være. Men vi kan jo ikke nekte for at mye nasjonalisme faktisk er bygget opp på det og fremdeles bruker det.) USA har de en nasjonalisme som ikke skal ha med opphav å gjøre i det hele tatt, me...