Tusen og ett liv

For å skrive om noe annet enn Björnstad for en gangs skyld, kan jeg gjerne trekke inn en god bok jeg leste i helga. Hør her'a av Gulraiz Sharif er både varm og noen ganger sånn akkurat passe frekk. Det var en skikkelig feelgood, men det betyr ikke at den ikke har både et budskap og mye vekt.  For det første likte jeg Mahmoud kjempegodt. Det var spennende å være med på hans betraktninger rundt seg selv, sin plass i verden og alt som rørte seg rundt han. Observasjonene og kommentarene hans er til tider rørende. Han snakker om innvandrere, folka i blokka det han bor og "norske" nordmenn med skråblikk.  Selv har han enkelte identitetskriser som gjerne er knytta til å være oppdratt i en kultur og bo i en annen. Han har ganske liberale foreldre, men likevel er det tydelige forskjeller i verdigrunnlaget hans som holder han fra å være helt gora. Dessuten er FrPs retorikk, regjeringens også stadig med som et lite spøkelse i bakgrunnen.  Jeg likte hvordan det at farens bror, Uncle ...

For kvinnene i Björnstad er slibrig garderobesnakk og misogyne kommentarer hverdagskost. Karriérekvinne er et så sjeldent begrep at folk sier i andektig tone og med dårlig skjult forakt.  På Höjden går de hjemme på stas. De bryr seg om og med andre, og bidrar til samfunnet med lekre pastasalater og potetsalater til enhver anledning. Kvinnene som jobber i Björnstad sjelden karrièrekvinner. De er innvandrerkvinner/alenemødre/single eller alle tre. Likevel er de  harde som skogen, sta som isen,  og skaper en tilværelse for seg selv midt i misæren.  Ana representerer dem godt. "Hun lager smoothie. Eller han tror i hvert fall det, for hele benken flyter over av en fiendtlig rosa sørpe som dråpe for dråpe nærmer seg kanten og gjør seg klar til å angripe, beseire og annektere parkettgulvet. [...] Så setter hun i gang mikseren uten å legge på lokket først." Vi møter Ana i ferd med å rote til Peters kjøkken - en frekk, uvøren tenåringsjente som lager smoothie uten lokket på. ...

- for å forherlige en voldtektsmann.  Del 1 - Sinne Den siste gangen leseren får følge Kevins tanker er umiddelbart etter at Benji har dratt fra festen - i kapittel 20. Kevin hevder at Benji er det eneste frie vesenet han vet om og kapittelet slutter med at Kevin er "livredd for å våkne opp en dag og oppdage at den andre superhelten er borte." I kapittel 21 skjer voldtekten. Kevin går inn og Maya er der. Så han støtter seg til henne. De går ut på kjøkkenet, drikker veldig, veldig mye. Har drikkeleker og konkurranser. Kevins lynne bygger seg opp og blir vassere jo mer han drikker og jo mer Lyt egler. (Her kommer en scene mellom Lyt og Ana som er skikkelig ful, og støtter helt oppunder Anas beslutning om å dra fra festen. Men mer om det i analysen av Ana.) På tomannshånd med Maya begynner Kevin bra, flørtende. Han gir Maya jointen som Benji rullet til han. Det er første gang Maya prøver weed. De snakker sammen som to tenåringer som er interessert i hverandre, likevel blir han s...

 Og det er vel alt jeg har å si om året. I alle fall her. Men for meg betydde hjemmekontor og sosial distansering en aldri så liten renessanse for lesing. Ettersom jeg nå også skriver selv, blir det ekstra interessant å skrive en liten analyse av og det jeg har lest.  Jeg har lest 39 bøker til nå i år, og har nok ikke mulighet til å skrive om alle - men ettersom jeg elsker lister vil jeg kåre de 10 beste. De kommer nok til å komme i lest rekkefølge, men det er uten tvil 10 av de 39 jeg har lest som kan anbefales...  10. Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær En undersøkende, filosofiskreligøs bok om hva folk gjør når katastrofer inntreffer skrevet for ungdom. Vi har fem sentrale karakterer, alle blir utsatt for krise med t-banestans og de handler og velger meget forskjellig.  Jeg lot meg fascinere av Ida, Sherpa og Anjo. Den er godt fortalt og har en helt fantastisk vepsemetafor. Eller - den har mange fantastiske metaforer og symbolikk det er gøy å tolke. 9. Nicolai Houm...

Denne boka engasjerer meg enormt. Så mye at jeg måtte gjenåpne bloggen bare for den. Eller nei... Dette er noe jeg har tenkt på lenge. Skriver en del bokanmeldelser og ser at jeg vil ha dem samlet her både for å kunne tipse og dele mine tanker med de som er interessert. Nå som jeg har snublet over bøkene som virkelig river meg med mer enn noen bok har gjort på kanskje (randomly...) 9 år, må jeg gjøre alvor av å gå mer inn i bøkene jeg leser. Når det gjelder akkurat Björnstad er jeg ganske sikker på at jeg kommer med flere poster om Backmans bøker derfra. De to historiene som har kommet i serien til nå er mye, mektige og best fordøyd bit for bit. Så jeg begynner med en anmeldelse av første boka. Jeg har foreløpig kun lest den + begynnelsen på neste bok. Björnstad omtales som en hockeyroman. Er nok derfor jeg har lest alt annet av Backman først. Jeg har blitt veldig glad i hans fortellerstemme, men lagsport har aldri vært min forte eller interesse. Til nå har det vært "Mormor hilser...

Since I’m still hanging in there after five books of a Song of Ice and Fire, I think I might be getting to a point where most og the likely outcomes of the series will be acceptable to me. If you, as a reader, can handle the death of noble Ned Stark, there is a chance of getting through the books.  Character deaths do not make an enjoyable read. It has been known to make me both sad and angry at times. Martin does, however, have a unique way of killing off characters without making me want to fling the book at him. He actually gets away with lots of things in his books that I'd not think possible beforehand. (Like redeeming child-killers Jaime Lannister and Theon Greyjoy, turning Catelyn into Lady Stoneheart, cooking the Freys into a pie and making it a good deed etc.) This just goes to show how good he is at twisting your expectations. There have been some serious blows during this series. Characters you really love are always hard to see go. The funny thing is how ...

Ikke det at jeg tror jeg har vært sånn alt for pretensiøs, men noe har det jo unektelig vært.. Som for eksempel dette forsøket på en tekst/novelle kall det hva du vil. Det er mange fine ord her, og jeg er redd det faktisk er et forsøk på å gi mening her et eller annet sted. Det ble bare ikke så veldig meningsfyllt... Om brann og et nytt år Det var den dagen da snøen regnet bort, og det røde stearinlyset veltet, antente en servet og ga damen med pelskragen et nærmere innblikk i livets fatalitet. Ikke av den grunn at hendelsene rundt forsamlingen var spesielt graverende. Det var forsamlingens reaksjoner på disse omkringliggende forløpene som fikk henne til å trekke seg avmålt tilbake fra den intendert livlige samtalen. Isbitene i glasset hennes smeltet, og selv de ivrig skravlende frøknene ved nabobordet glemte til slutt hendelsen. Ett hvert menneske som var vitne til episoden ville raskt glemme den. Den var ment for å bli glemt av alle bortsett fra damen med pelskragen, som ville huske ...

Etter en liten opprydding i dokumentarkivet mitt, har jeg funnet masse spennende. Ikke minst et par ting som gjerne kan legges ut for allmenn forlystelse.. Bare et lite bevis på at man gjerne bør lære å krabbe før man kan gå, men litt morsomt er det jo å se tilbake på det nå. Dermed har jeg bestemt meg for å dele :-) Begynner med en liten handlingsløs sak: Når katten er borte Lampen over kjøkkenbenken dirret, som den snart hadde tenkt å si takk for seg. Den ga fra seg en liten lyd, kun hørbar for den som var helt stille. En flue surret rundt lampen. Umiskjennelig trukket mot lyset. Det var en av disse regntunge sommerdagene da alt som kunne kravle og kry trakk innover Gjennom åpne sprekker og brusten murpuss. Bladene lå tungt mot vinduet, og regnskyene gjorde dagen langt mørkere enn den hadde behøvd å være. Selv om det kun var lunsjtid ga stemningen en klar følelse av kveld. Ana lot hånden gli over silikonkanten langs vasken. Hun betraktet oppvaskvannet som forsvant ned i sluket med en...