Tusen og ett liv

Det var en gang en bok - som ble til en tv-serie. Ingenting revolusjonerende med det. Og så HBO-serie, da. Jeg som fremdeles bærer nag mot HBO for at de ødela favoritt-bøkene mine med den der dumme drage-serien... Blæh! Jeg var spent.  Björnstad er en bok som graver dypt og gir deg originale vinklinger, nytt tankemateriale og utfordrer deg på dine egne sannheter. Den kan leses flere ganger, og man oppdager stadig noe nytt.  Originalhistorien har et vell av karakterer. Selv om noen av dem er i bare 2-3 scener, er de så effektivt beskrevet at man bryr seg. Den har karakterer som man kanskje dypest sett misliker, men som likevel klarer å vekke sympati og tilsynelatende bra karakterer som sier og gjør ting som bare ikke kjennes rett.  Dessuten er det boka stappfull av lokal mytologi. Av gamle og nye historier som binder menneskene sammen. Hvordan kan en serie klare å gjenskape noe sånt? Først vil jeg si at serien er god. Den er ikke noe prestisjemakkverk med folk på utstillin...

For kvinnene i Björnstad er slibrig garderobesnakk og misogyne kommentarer hverdagskost. Karriérekvinne er et så sjeldent begrep at folk sier i andektig tone og med dårlig skjult forakt.  På Höjden går de hjemme på stas. De bryr seg om og med andre, og bidrar til samfunnet med lekre pastasalater og potetsalater til enhver anledning. Kvinnene som jobber i Björnstad sjelden karrièrekvinner. De er innvandrerkvinner/alenemødre/single eller alle tre. Likevel er de  harde som skogen, sta som isen,  og skaper en tilværelse for seg selv midt i misæren.  Ana representerer dem godt. "Hun lager smoothie. Eller han tror i hvert fall det, for hele benken flyter over av en fiendtlig rosa sørpe som dråpe for dråpe nærmer seg kanten og gjør seg klar til å angripe, beseire og annektere parkettgulvet. [...] Så setter hun i gang mikseren uten å legge på lokket først." Vi møter Ana i ferd med å rote til Peters kjøkken - en frekk, uvøren tenåringsjente som lager smoothie uten lokket på. ...

- for å forherlige en voldtektsmann.  Del 1 - Sinne Den siste gangen leseren får følge Kevins tanker er umiddelbart etter at Benji har dratt fra festen - i kapittel 20. Kevin hevder at Benji er det eneste frie vesenet han vet om og kapittelet slutter med at Kevin er "livredd for å våkne opp en dag og oppdage at den andre superhelten er borte." I kapittel 21 skjer voldtekten. Kevin går inn og Maya er der. Så han støtter seg til henne. De går ut på kjøkkenet, drikker veldig, veldig mye. Har drikkeleker og konkurranser. Kevins lynne bygger seg opp og blir vassere jo mer han drikker og jo mer Lyt egler. (Her kommer en scene mellom Lyt og Ana som er skikkelig ful, og støtter helt oppunder Anas beslutning om å dra fra festen. Men mer om det i analysen av Ana.) På tomannshånd med Maya begynner Kevin bra, flørtende. Han gir Maya jointen som Benji rullet til han. Det er første gang Maya prøver weed. De snakker sammen som to tenåringer som er interessert i hverandre, likevel blir han s...

 ...for å oppfostre en voldtektsmann. Björnstad viser leseren hvordan det kunne skje i Kevin Erdahls tilfelle. Jeg beundrer hvordan skildringen av Kevins vei til å bli en overgriper er så subtilt gjort at man nesten ikke mistenker at han er i stand til å voldta før det skjer.  Dette må jeg se nærmere på.  Så med den forutsetning at det spoiler mer enn jeg allerede har spoila, at det egentlig spoiler alt - her er min analyse: Bjørnstad Hockeys lysende stjerne, Kevin introduseres i kapittel to. Etter Maya, Amat og selve Björnstad men før de fleste andre karakterer.  Det er grytidlig fredag morgen og han har fortsatt ikke gjort noe galt.  Kevin bor på Höjden. I hagen har han sin egen bane som han måker hver morgen for å kunne skyte pucker før skolen. Den allvitende forfatteren gir oss en liste over merittene hans: Han var to og et halvt år da han gikk på skøyter første gang, tre da han fikk sin første kølle. Da han var fire, var han femåringene overlegen. Da han va...

Jeg så tilbake etter å ha lest Björnstad første gang og tenkte "Var det ikke en spiller som het Filip?". Kunne ikke helt komme på hvem han egentlig var, så jeg ristet det av meg. Det var så mange karakterer i Björnstad Hockey som kjentes viktigere. Så mange skinnende, modige, feige, brutale, dominerende personligheter.  Sportssjef Peter Anderson pleide å være en stor stjerne selv. Sune, den livskloke, gamle treneren som er i ferd med å gå av blir vidt respektert, men folk elsker også David, den unge jyplingtreneren som gjør alt for å vise fram både seg selv de to spillerne han har fostra som potteplanter. Kevin - lagets juvel og Benji - forsikringsselskapet. De har giftpilla Lyt i angrepsrekka vís mor går bananas om noen truer posisjonen hans. Bobo har de dårligste vitsene og den største lagånden, dessuten er det stjerneskuddet, Amat, som må være laget av den heleste veden i verden.  Men Filip er der han også.  Jeg hadde ikke sett syner. Det er bare det at han er så snedi...

Denne boka engasjerer meg enormt. Så mye at jeg måtte gjenåpne bloggen bare for den. Eller nei... Dette er noe jeg har tenkt på lenge. Skriver en del bokanmeldelser og ser at jeg vil ha dem samlet her både for å kunne tipse og dele mine tanker med de som er interessert. Nå som jeg har snublet over bøkene som virkelig river meg med mer enn noen bok har gjort på kanskje (randomly...) 9 år, må jeg gjøre alvor av å gå mer inn i bøkene jeg leser. Når det gjelder akkurat Björnstad er jeg ganske sikker på at jeg kommer med flere poster om Backmans bøker derfra. De to historiene som har kommet i serien til nå er mye, mektige og best fordøyd bit for bit. Så jeg begynner med en anmeldelse av første boka. Jeg har foreløpig kun lest den + begynnelsen på neste bok. Björnstad omtales som en hockeyroman. Er nok derfor jeg har lest alt annet av Backman først. Jeg har blitt veldig glad i hans fortellerstemme, men lagsport har aldri vært min forte eller interesse. Til nå har det vært "Mormor hilser...