Da jeg var pretensiøs
Ikke det at jeg tror jeg har vært sånn alt for pretensiøs, men noe har det jo unektelig vært.. Som for eksempel dette forsøket på en tekst/novelle kall det hva du vil. Det er mange fine ord her, og jeg er redd det faktisk er et forsøk på å gi mening her et eller annet sted. Det ble bare ikke så veldig meningsfyllt...
Om brann og et nytt år
Det var den dagen da snøen regnet bort, og det røde stearinlyset veltet, antente en servet og ga damen med pelskragen et nærmere innblikk i livets fatalitet. Ikke av den grunn at hendelsene rundt forsamlingen var spesielt graverende. Det var forsamlingens reaksjoner på disse omkringliggende forløpene som fikk henne til å trekke seg avmålt tilbake fra den intendert livlige samtalen. Isbitene i glasset hennes smeltet, og selv de ivrig skravlende frøknene ved nabobordet glemte til slutt hendelsen. Ett hvert menneske som var vitne til episoden ville raskt glemme den. Den var ment for å bli glemt av alle bortsett fra damen med pelskragen, som ville huske den for den innsikten den brakte med seg.
Slik opererer livet, en gigantisk skole som til tider desperat vil lære sine elever hva livet egentlig går ut på. Eller kanskje livet manifesterer seg gjennom mennesker i et forsøk på å forstå seg selv, og grunnen bak sin egen skapelse.
Uansett var det litt over midnatt nyttårsaften og 1998 hadde akkurat blitt 1999. det var årets første servetbrann og allerede hadde folk glemt den. Det var nettopp det hun stusset over, damen med pelskraven. For øvrig het hun Olivia Dorothea, et navn det var vanskelig å glemme. Kanskje det var det at hun nettopp hadde stusset over sitt navns uforglemmelighet som gjorde servetbrannen så inntrykksvekkende. Eller kanskje heller hvordan folk hadde glemt den, mens alle hennes såkalt løse bekjentskaper, deres venner og deres venner igjen husket nettopp navnet hennes fra tidligere situasjoner.
Hun frøs og låste seg inn med en slitt nøkkel. Kledde av seg i en gang pyntet med gresskar og plastnisser. De smilte tomt og uttrykksløst mot henne. Den ene manglet en hånd som hunden hadde spist. Nå var hunden død, og hånden forble borte, men nissen satt der enarmet og smilende. Olivia Dorothea slo armene om seg i krampaktig hutring og steg inn i stua. Hun knirket opp døra til verandaen og tente seg en røyk. Det gamle, grønne teppet klasket under føttene, mens hun sugde inn dype drag av nikotin.
I lys av de siste rakettene fikk hun for seg en slags redsel. Hva hvis hele verden var en serviett og alt brenner? Mens alt så brenner, skapes en til tider edelmodig slags røyk. Av samme slag som hun nå skapte av sigaretten. Forskjellen lå i den kontrollerte sigaretten hennes mot kaoset der ute. Hun kunne dandere røyken i ryddige ringer eller hun kunne sende den ut i verden som en eneste stor tåkedott.
Et øyeblikk var hun i en nesten profetisk ekstase. Redselen svant. Hun stirret fascinert ut i det menneskeskapte tåkehavet. Regnet klistret seg til ansiktet, og filteret tok sakte fyr. Hun følte seg med et ensom og kvalm. Klam, kald og alene. Følelsen minnet henne nesten om panikken fra tidlige skoledager og lange, løvdekte veier.
Hun slo verandadøren igjen bak seg, og ga blaffen i de våte flekkene hun laget på det nepalske teppet. I stua tente hun seg en ny røyk, selv om hun hadde lovet seg selv å ikke røyke inne.
Om brann og et nytt år
Det var den dagen da snøen regnet bort, og det røde stearinlyset veltet, antente en servet og ga damen med pelskragen et nærmere innblikk i livets fatalitet. Ikke av den grunn at hendelsene rundt forsamlingen var spesielt graverende. Det var forsamlingens reaksjoner på disse omkringliggende forløpene som fikk henne til å trekke seg avmålt tilbake fra den intendert livlige samtalen. Isbitene i glasset hennes smeltet, og selv de ivrig skravlende frøknene ved nabobordet glemte til slutt hendelsen. Ett hvert menneske som var vitne til episoden ville raskt glemme den. Den var ment for å bli glemt av alle bortsett fra damen med pelskragen, som ville huske den for den innsikten den brakte med seg.
Slik opererer livet, en gigantisk skole som til tider desperat vil lære sine elever hva livet egentlig går ut på. Eller kanskje livet manifesterer seg gjennom mennesker i et forsøk på å forstå seg selv, og grunnen bak sin egen skapelse.
Uansett var det litt over midnatt nyttårsaften og 1998 hadde akkurat blitt 1999. det var årets første servetbrann og allerede hadde folk glemt den. Det var nettopp det hun stusset over, damen med pelskraven. For øvrig het hun Olivia Dorothea, et navn det var vanskelig å glemme. Kanskje det var det at hun nettopp hadde stusset over sitt navns uforglemmelighet som gjorde servetbrannen så inntrykksvekkende. Eller kanskje heller hvordan folk hadde glemt den, mens alle hennes såkalt løse bekjentskaper, deres venner og deres venner igjen husket nettopp navnet hennes fra tidligere situasjoner.
Hun frøs og låste seg inn med en slitt nøkkel. Kledde av seg i en gang pyntet med gresskar og plastnisser. De smilte tomt og uttrykksløst mot henne. Den ene manglet en hånd som hunden hadde spist. Nå var hunden død, og hånden forble borte, men nissen satt der enarmet og smilende. Olivia Dorothea slo armene om seg i krampaktig hutring og steg inn i stua. Hun knirket opp døra til verandaen og tente seg en røyk. Det gamle, grønne teppet klasket under føttene, mens hun sugde inn dype drag av nikotin.
I lys av de siste rakettene fikk hun for seg en slags redsel. Hva hvis hele verden var en serviett og alt brenner? Mens alt så brenner, skapes en til tider edelmodig slags røyk. Av samme slag som hun nå skapte av sigaretten. Forskjellen lå i den kontrollerte sigaretten hennes mot kaoset der ute. Hun kunne dandere røyken i ryddige ringer eller hun kunne sende den ut i verden som en eneste stor tåkedott.
Et øyeblikk var hun i en nesten profetisk ekstase. Redselen svant. Hun stirret fascinert ut i det menneskeskapte tåkehavet. Regnet klistret seg til ansiktet, og filteret tok sakte fyr. Hun følte seg med et ensom og kvalm. Klam, kald og alene. Følelsen minnet henne nesten om panikken fra tidlige skoledager og lange, løvdekte veier.
Hun slo verandadøren igjen bak seg, og ga blaffen i de våte flekkene hun laget på det nepalske teppet. I stua tente hun seg en ny røyk, selv om hun hadde lovet seg selv å ikke røyke inne.
Comments