Tidlige forsøk
Etter en liten opprydding i dokumentarkivet mitt, har jeg funnet masse spennende. Ikke minst et par ting som gjerne kan legges ut for allmenn forlystelse.. Bare et lite bevis på at man gjerne bør lære å krabbe før man kan gå, men litt morsomt er det jo å se tilbake på det nå. Dermed har jeg bestemt meg for å dele :-)
Begynner med en liten handlingsløs sak:
Når katten er borte
Lampen over kjøkkenbenken dirret, som den snart hadde tenkt å si takk for seg. Den ga fra seg en liten lyd, kun hørbar for den som var helt stille. En flue surret rundt lampen. Umiskjennelig trukket mot lyset.
Det var en av disse regntunge sommerdagene da alt som kunne kravle og kry trakk innover Gjennom åpne sprekker og brusten murpuss. Bladene lå tungt mot vinduet, og regnskyene gjorde dagen langt mørkere enn den hadde behøvd å være. Selv om det kun var lunsjtid ga stemningen en klar følelse av kveld.
Ana lot hånden gli over silikonkanten langs vasken. Hun betraktet oppvaskvannet som forsvant ned i sluket med en svak surklelyd. Deretter holdt hun hånden opp mellom øyebrynene og sukket. Bøyde hodet. Hun forsøkte å puste jevnt, men det var en umerkelig skjelving i rytmen. Egentlig skulle hun gjerne ha satt seg ned ved kjøkkenbordet. Med blikket festet intenst på lampen med den surrende flua, satt hun et fat med ost inn i kjøleskapet.
Mannen ved kjøkkenbordet betraktet henne mens hun arbeidet. Hun hadde servert han lunsj. Det hadde han ikke forventet. Men det var nå engang sånn hun var. Han beundret henne.
Det var ikke en ting hun ikke hadde tid til. Ved siden av jobben som legesekretær, hadde hun mann, barn og husarbeid. Samt de veldedige oppgavene hun engasjerte seg i. Som å lage lunsj til en stakkars, utsultet Cyrano.
Det var ofte han kunne ønske å prate nærmere med henne, bli bedre kjent, men det ble aldri til det. Dessuten var hun som regel svært reservert ovenfor han.
“Tror du det vil ta lang tid før han er tilbake?”, spurte Cyrano for å få i gang konversasjonen igjen.
Hun skvatt litt ved lyden av stemmen hans. Stillhet hadde rådet i rommet siden den siste brødbiten var blitt fortært.
“Kanskje han har stoppet et sted for å se på båter. Han ønsker seg en båt.”, mumlet hun over skulderen. Uten å snu seg.
Hun vandret ut gjennom den åpne døren, og bort til speilet i entreen. Cyrano kunne se henne rette på genseren, og deretter på håret. Som hun hadde trengt å gjøre det.
Ana var en av de kvinnene som så strålende ut uansett hva hun foretok seg. Til og med når hun jogget. Cyrano visste at hun jogget regelmessig. Han hadde støtt på henne innimellom. Tidlig om morgenen. Så tidlig at ingen andre ville ha stått opp enda. Det lange, lyse håret satt opp i hestehale, duvet etter henne når hun løp. Rødfargen i kinnene hennes var kun moderat og kledelig. Når Ana jogget, så det ut som den enkleste sak av verden – ikke som et slitsomt tiltak.
Han reiste seg og gikk bort til henne. Hun så bare trist ut, og blikket hennes var unnvikende. Da stilte han seg bak henne, la hånden på skulderen, og møtte øynene hennes i speilet. Hun kvapp til. Skulderen skalv aldri så lite, og hun sperret øynene opp.
“Er du redd?”, sa han, litt lattermild over reaksjonen hennes. Han likte å erte henne. Hun gikk alltid fem på.
Nå lukket hun øynene et kort øyeblikk, og svelget tungt. Cyrano angret på kommentaren sin
“Nei, men kjære, hvorfor i all verden skulle jeg være redd for deg? Du er jo Cyrano. Traver ut og inn her bestandig.”
Hun smilte tilbake til han i speilet.
“Men du er litt nervøs, er du ikke? Er det min feil?”
Han mislikte seg selv idet han hadde sagt det. Skulle latt være.
“Nervøs?” Hun så rart på han, men fremdeles ille berørt.
Hun rynket på nesa og smilte kort. Så snudde hun seg vekk etter det, men han var fornøyd. Han hadde fått henne til å smile.
“Ikke vær dum,” svarte hun strengt. “Tror du er blitt for innbildsk for ditt eget beste, jeg.”
Hun holdt blikket hans, som om hun ventet på en reaksjon. Han så forskende tilbake, ristet litt på hodet.
“Du sårer meg. Trodde ikke det fantes en kvinne som kunne motstå min sjarm. Men la gå.”
Han tok hånden hennes, og ga den et galant kyss.
“Jeg får nok bare be min venn om å behandle deg pent, da.”
“Jeg kan sikkert passe på meg selv. Er ikke spesielt skvetten! Kan ikke være det med den jobben dere to har!”
Hun spilte fornærmet.
“Nei, du er ikke spesielt skvetten,” avsluttet han, og smilte bredt.
“Du er i grunnen ganske tolerant. Men det er bare fordi du er for ung til å skjønne hvor farlig verden er.”
Hun var ung. 24 år, hadde allerede vært gift i 5 av dem. Datteren var snart fem hun også.
Ana var ni år yngre enn sin mann, det var lett å glemme. Men hun hadde først nå begynte å jobbe. Hadde vært under utdanning hele tiden.
“Jeg er veldig voksen for alderen,” sa hun snusfornuftig.
“Veldig?”
“Ok, ganske, da.”
Nå lo hun litt. Cyrano var ikke sikker på om det var av han, med han eller for noe helt annet. Men han likte henne for det. Han likte mennesker som smilte best. Som smilte eller lo av noe han hadde gjort eller sagt.
“Takk for lunsj!” sa han, og grep tak i pilotjakken som hang ved utgangsdøra.
“Vet ikke om jeg har tid til å vente mer på den udugelige mannen din. Men hvis han kommer, kan du si at han godt kan innfinne seg hos meg så fort som mulig!”
“Hvis han kommer? Det er klart han kommer.”
Cyrano så rart på henne. Hun dumpet ned på en stol som stod strategisk plassert ved telefonbordet.
“Værer jeg engstelse for at den gode gamle trofast ikke skal møte opp?”
“Nei.”
“Lar han deg ofte i stikken? Han gjør det, ikke sant?”
“Nei, han gjør ikke det. Men dere har det så travelt bestandig. Når dere først er borte, er dere borte lenge. Ikke bry deg om det, Cyrano. Jeg visste hva jeg gikk til da jeg giftet meg med han. Visste hvordan dere levde. Det er ikke noe problem for meg.” Hun smilte litt for bredt.
“Er du bekymret for han når han er borte?”
“Jeg er bekymret for dere begge,” kom det helt oppriktig fra henne. Så snudde hun seg mot han igjen.
“Det er bra,” svarte han. “Det føles trygt.”
Plutselig var hun bare effektiv som alltid igjen
“Men du, det begynner å trekke ut dette her. Jeg er nødt til å hente min datter i barnehagen før tre. Skal en tur innom jobben først. Kan du ikke bare vente her så lenge. Han kommer sikkert om få minutter nå. Det er ikke nødvendig for deg å gå hjem. Du kan bare ta deg en pils imens. Vi har flere flasker i kjøleskapet som bare venter på å bli drukket opp. Dagens avis ligger på stua hvis du ikke har lest den ennå. Føl deg som hjemme. Jeg er sikker på at Will setter pris på å se deg her. Det var et nytt oppdrag du snakket om – var det ikke? Høres bra ut. Det er lenge siden sist nå. Økonomien begynner å bli litt trang. Du vet – sekretærlønninger har aldri vært noe særlig å forsørge en familie på.”
Hun prøvde seg på et litt hjelpeløst smil, men det nådde ikke helt frem til øynene. Raskt kjippet hun på seg et par lette mokasiner og tok en regnjakke fra knaggen.
“Faen!”, kunne Cyrano høre henne gjenta for seg selv gang på gang mens hun gjorde dette.
Det kom mellom sammenbitte tenner.
Han adlød henne. Hang jakken tilbake på knaggen, og vandret inn mot stua.
Cyrano tok oppfordrende et par skritt mot henne som for å ta farvel. Men samtalen var over. Hun var allerede ute av døra, og hadde mumlet noe om at hun var forsinket nok som det var. Han trakk på skuldrene, og satt seg ned med pils og avis på stua.
Begynner med en liten handlingsløs sak:
Når katten er borte
Lampen over kjøkkenbenken dirret, som den snart hadde tenkt å si takk for seg. Den ga fra seg en liten lyd, kun hørbar for den som var helt stille. En flue surret rundt lampen. Umiskjennelig trukket mot lyset.
Det var en av disse regntunge sommerdagene da alt som kunne kravle og kry trakk innover Gjennom åpne sprekker og brusten murpuss. Bladene lå tungt mot vinduet, og regnskyene gjorde dagen langt mørkere enn den hadde behøvd å være. Selv om det kun var lunsjtid ga stemningen en klar følelse av kveld.
Ana lot hånden gli over silikonkanten langs vasken. Hun betraktet oppvaskvannet som forsvant ned i sluket med en svak surklelyd. Deretter holdt hun hånden opp mellom øyebrynene og sukket. Bøyde hodet. Hun forsøkte å puste jevnt, men det var en umerkelig skjelving i rytmen. Egentlig skulle hun gjerne ha satt seg ned ved kjøkkenbordet. Med blikket festet intenst på lampen med den surrende flua, satt hun et fat med ost inn i kjøleskapet.
Mannen ved kjøkkenbordet betraktet henne mens hun arbeidet. Hun hadde servert han lunsj. Det hadde han ikke forventet. Men det var nå engang sånn hun var. Han beundret henne.
Det var ikke en ting hun ikke hadde tid til. Ved siden av jobben som legesekretær, hadde hun mann, barn og husarbeid. Samt de veldedige oppgavene hun engasjerte seg i. Som å lage lunsj til en stakkars, utsultet Cyrano.
Det var ofte han kunne ønske å prate nærmere med henne, bli bedre kjent, men det ble aldri til det. Dessuten var hun som regel svært reservert ovenfor han.
“Tror du det vil ta lang tid før han er tilbake?”, spurte Cyrano for å få i gang konversasjonen igjen.
Hun skvatt litt ved lyden av stemmen hans. Stillhet hadde rådet i rommet siden den siste brødbiten var blitt fortært.
“Kanskje han har stoppet et sted for å se på båter. Han ønsker seg en båt.”, mumlet hun over skulderen. Uten å snu seg.
Hun vandret ut gjennom den åpne døren, og bort til speilet i entreen. Cyrano kunne se henne rette på genseren, og deretter på håret. Som hun hadde trengt å gjøre det.
Ana var en av de kvinnene som så strålende ut uansett hva hun foretok seg. Til og med når hun jogget. Cyrano visste at hun jogget regelmessig. Han hadde støtt på henne innimellom. Tidlig om morgenen. Så tidlig at ingen andre ville ha stått opp enda. Det lange, lyse håret satt opp i hestehale, duvet etter henne når hun løp. Rødfargen i kinnene hennes var kun moderat og kledelig. Når Ana jogget, så det ut som den enkleste sak av verden – ikke som et slitsomt tiltak.
Han reiste seg og gikk bort til henne. Hun så bare trist ut, og blikket hennes var unnvikende. Da stilte han seg bak henne, la hånden på skulderen, og møtte øynene hennes i speilet. Hun kvapp til. Skulderen skalv aldri så lite, og hun sperret øynene opp.
“Er du redd?”, sa han, litt lattermild over reaksjonen hennes. Han likte å erte henne. Hun gikk alltid fem på.
Nå lukket hun øynene et kort øyeblikk, og svelget tungt. Cyrano angret på kommentaren sin
“Nei, men kjære, hvorfor i all verden skulle jeg være redd for deg? Du er jo Cyrano. Traver ut og inn her bestandig.”
Hun smilte tilbake til han i speilet.
“Men du er litt nervøs, er du ikke? Er det min feil?”
Han mislikte seg selv idet han hadde sagt det. Skulle latt være.
“Nervøs?” Hun så rart på han, men fremdeles ille berørt.
Hun rynket på nesa og smilte kort. Så snudde hun seg vekk etter det, men han var fornøyd. Han hadde fått henne til å smile.
“Ikke vær dum,” svarte hun strengt. “Tror du er blitt for innbildsk for ditt eget beste, jeg.”
Hun holdt blikket hans, som om hun ventet på en reaksjon. Han så forskende tilbake, ristet litt på hodet.
“Du sårer meg. Trodde ikke det fantes en kvinne som kunne motstå min sjarm. Men la gå.”
Han tok hånden hennes, og ga den et galant kyss.
“Jeg får nok bare be min venn om å behandle deg pent, da.”
“Jeg kan sikkert passe på meg selv. Er ikke spesielt skvetten! Kan ikke være det med den jobben dere to har!”
Hun spilte fornærmet.
“Nei, du er ikke spesielt skvetten,” avsluttet han, og smilte bredt.
“Du er i grunnen ganske tolerant. Men det er bare fordi du er for ung til å skjønne hvor farlig verden er.”
Hun var ung. 24 år, hadde allerede vært gift i 5 av dem. Datteren var snart fem hun også.
Ana var ni år yngre enn sin mann, det var lett å glemme. Men hun hadde først nå begynte å jobbe. Hadde vært under utdanning hele tiden.
“Jeg er veldig voksen for alderen,” sa hun snusfornuftig.
“Veldig?”
“Ok, ganske, da.”
Nå lo hun litt. Cyrano var ikke sikker på om det var av han, med han eller for noe helt annet. Men han likte henne for det. Han likte mennesker som smilte best. Som smilte eller lo av noe han hadde gjort eller sagt.
“Takk for lunsj!” sa han, og grep tak i pilotjakken som hang ved utgangsdøra.
“Vet ikke om jeg har tid til å vente mer på den udugelige mannen din. Men hvis han kommer, kan du si at han godt kan innfinne seg hos meg så fort som mulig!”
“Hvis han kommer? Det er klart han kommer.”
Cyrano så rart på henne. Hun dumpet ned på en stol som stod strategisk plassert ved telefonbordet.
“Værer jeg engstelse for at den gode gamle trofast ikke skal møte opp?”
“Nei.”
“Lar han deg ofte i stikken? Han gjør det, ikke sant?”
“Nei, han gjør ikke det. Men dere har det så travelt bestandig. Når dere først er borte, er dere borte lenge. Ikke bry deg om det, Cyrano. Jeg visste hva jeg gikk til da jeg giftet meg med han. Visste hvordan dere levde. Det er ikke noe problem for meg.” Hun smilte litt for bredt.
“Er du bekymret for han når han er borte?”
“Jeg er bekymret for dere begge,” kom det helt oppriktig fra henne. Så snudde hun seg mot han igjen.
“Det er bra,” svarte han. “Det føles trygt.”
Plutselig var hun bare effektiv som alltid igjen
“Men du, det begynner å trekke ut dette her. Jeg er nødt til å hente min datter i barnehagen før tre. Skal en tur innom jobben først. Kan du ikke bare vente her så lenge. Han kommer sikkert om få minutter nå. Det er ikke nødvendig for deg å gå hjem. Du kan bare ta deg en pils imens. Vi har flere flasker i kjøleskapet som bare venter på å bli drukket opp. Dagens avis ligger på stua hvis du ikke har lest den ennå. Føl deg som hjemme. Jeg er sikker på at Will setter pris på å se deg her. Det var et nytt oppdrag du snakket om – var det ikke? Høres bra ut. Det er lenge siden sist nå. Økonomien begynner å bli litt trang. Du vet – sekretærlønninger har aldri vært noe særlig å forsørge en familie på.”
Hun prøvde seg på et litt hjelpeløst smil, men det nådde ikke helt frem til øynene. Raskt kjippet hun på seg et par lette mokasiner og tok en regnjakke fra knaggen.
“Faen!”, kunne Cyrano høre henne gjenta for seg selv gang på gang mens hun gjorde dette.
Det kom mellom sammenbitte tenner.
Han adlød henne. Hang jakken tilbake på knaggen, og vandret inn mot stua.
Cyrano tok oppfordrende et par skritt mot henne som for å ta farvel. Men samtalen var over. Hun var allerede ute av døra, og hadde mumlet noe om at hun var forsinket nok som det var. Han trakk på skuldrene, og satt seg ned med pils og avis på stua.
Comments