2020 - året det var så mye tid til å lese
Og det er vel alt jeg har å si om året. I alle fall her. Men for meg betydde hjemmekontor og sosial distansering en aldri så liten renessanse for lesing. Ettersom jeg nå også skriver selv, blir det ekstra interessant å skrive en liten analyse av og det jeg har lest.
Jeg har lest 39 bøker til nå i år, og har nok ikke mulighet til å skrive om alle - men ettersom jeg elsker lister vil jeg kåre de 10 beste. De kommer nok til å komme i lest rekkefølge, men det er uten tvil 10 av de 39 jeg har lest som kan anbefales...
10. Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær
En undersøkende, filosofiskreligøs bok om hva folk gjør når katastrofer inntreffer skrevet for ungdom. Vi har fem sentrale karakterer, alle blir utsatt for krise med t-banestans og de handler og velger meget forskjellig.
Jeg lot meg fascinere av Ida, Sherpa og Anjo. Den er godt fortalt og har en helt fantastisk vepsemetafor. Eller - den har mange fantastiske metaforer og symbolikk det er gøy å tolke.
9. Nicolai Houm: Det du ikke vet om Vilde
Barnebok med overraskende dybde.
Vildes far er i fangsel og Vilde må takle hverdagen på en ny skole der hun ikke våger å fortelle om han. I tillegg har hun sendt en historie til et forlag. Alt hun ønsker er å bli antatt og at faren hennes skal komme hjem.
Boka veksler mellom typiske skolegjeng-problematiskk og den dype tragedien som utspiller seg i Vildes familie. Refleksjoner om forbrytelse, skyld og soning og om hvordan være en god og trofast venn. Kjempefin!
8. Maja Lunde: Bienes historie
Det er veldig enkelt å forstå hvorfor denne boka har hatt så stor suksess. I den grad at jeg forstår begrepet nødvendighet. Dette er faktisk en historie som måtte fortelles.
Det er en historisk fremtidsroman med dystopisk tilsnitt som kanskje blir levendegjort fordi karakterene er så veldig menneskelige og valgene deres blir så viktige for menneskeheten. De har helt menneskelige feil og mangler som å foretrekke en sønn framfor en datter, kimse av sønnens akademiske vyer når man selv er praktiker eller å klamre seg til knapper og glansbilder når alt håp er ute.
Eneste jeg har å utsette er at språket kjennes litt pregløst og kjedelig. Det er for eksempel liten forskjell mellom 1800-tallssjargongen og 2010-ish og fremtidsspråket. Likevel kjennes det viktigere at historien, betydningen av historien og temaene er på plass. Denne bør gå ned i litteraturhistorien som viktig og nødvendig.
7. Torkil Damhaug: Glasshjerte
Denne boka er definitivt noe mer enn "bare en krim". Til å begynne med var det språket og beskrivelsene jeg falt for. Robins verden og konstuksjoner som "vannet ljuger" eller "støvlene sladrer". Sp var det den fine karakteriseringen som gjorde boka levende. Ble sjarmert av Mikkel og Robins fine søskenforhold og bildet rundt familien som skred så gradvis og fint frem. Eltons hypokondri fascinerte og Rivers forhistorie.
Mikkels psyke or dermed handlinger kjentes ekstra vonde fordi man virkelig ønsker at det skal gå han godt. Han er fin på så mange måter i tillegg til å være syk.
Eneste jeg ikke helt følte var romansen mellom Mikkel og Inga. Det kan hende jeg er en vanskelig leser å overbevise der, men Inga ble for naiv og for mye selvoppnevnt reddende engel. Blir derfor litt overrasket når jeg leser i anmeldelser at dette med stor kjærlighet er trukket fram.
Men uansett hvordan man tolker akkurat det var boka velskrevet og over snittet inspirerende.
6. John Ironmonger: Not forgetting the Whale
Apokalypsen tatt på kornet. Virkelig. Veldig britisk og veldig underfundig. Ikke ofte man kommer over en feelgood-dystopi.
Vi følger en landsby i Cornwall i deres kamp for å overleve spanskesykens tilbakekomst. Den er så presis, så innmari. Alt fra hamstring til samhold til følelsen av å bli smitta er med.
Underveis er den krydra med landsbystereotyper som den gamle vismannen. presten, læreren og ikke minst romanseforfatteren som bare ikke kan la være... I løpet av krisa diskuterer de seg gjennom samfunnskontrakten, økonomi og menneskets natur. Likte veldig godt den overraskende faktoren som var trumfkortet på slutten.
Løsninga på romanseplottet var ikke så god. Alt annet funket utmerket.
5. Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei
Denne fortjener sin språkpris. Sjelden sett to så markante sjargonger side ved side i hver sin leilighet. Boka har mye ved seg som gjør den verdt å lese. Den er et innblikk i liv og verdner som er her, rundt oss. Karakterene reagerer på hendelser i nyhetene og på holdninger de møter.
Bra gjort å etablere to så forskjellige karakterer og likevel gi følelsen av helhet. Forskningsrammen hjalp nok der. Stovner er nesten en karakter i seg selv også. Mo er umiddelbart likandes, Jamal sliter jeg litt med av og til, men får mer sympati med han jo mer jeg vet.
Det er bare et veldig stort men... Boka slutter i intet. Jeg forventer ikke at en oppvekstroman skal ende i klimaks og løste mysterer, men jeg kan ikke fordra når det renner ut i sanda på denne måten!
4. Fredrik Backman: Mormor hilser og sier unnskyld
Dette er magi. Jeg tror man må leve litt i en verden hvor trollmenn og drager faktisk finnes for å våge å skrive sånn som dette! Elsa (7) og mormor (77) er bestevenner. Elsa elsker Harry Potter, X-men, Spiderman og mormors eventyr. Det triste er bare at mormor skal dø og at dette eventyret faktisk har en drage.
Men så har mormor bedt Elsa levere et brev for henne, og Elsa begynner å skjønne at skikkelsene fra mormors eventyr faktisk har en ekte historie å fortelle rundt henne. Krigeren Ulvehjerte er der for å beskytte henne og vorser finnes på ekte og kan bli gode bestevenner. Det bor en prinsesse i blokka til Elsa også, men det visste hun faktisk ikke. Alt hun vet er at det som ridder av Miamas er hennes oppgave å forsvare alt mormor har etterlatt henne.
Historien er magisk, fullstendig gæærn og helt, helt fantastisk. Som Elsa sier er det faktisk en historie verdt å elske i alle eventyrs evigheter. Jeg er så utrolig glad for at jeg leste denne boka! Den gjør livet bare bittelitt rikere. Og hvis du ikke liker den, kan du bare sitte der i hjørnet og være et smarthue. Så det så!
(Og hvis du ikke har skjønt det er dette totalt favoritten av bøkene jeg har skrevet om i denne posten!) Fantastiske karakterer, suverent språk og hele boka er skrevet med en godhet man sjelden finner, men som man alltid finner hos Backman.
3. Audhild Solberg: Harpa
Dette er en bok jeg hadde elsket som 12/13-åring. Historien rundt Harpa var godt bygget opp og glimtene inn i neddyssingen gjorde det ekstra spennende. Den har det beste i seg fra man en god varulvhistorie. et indre ukontrollerbart beist og et reflekterende jeg.
Karaktermessig like jeg veldig godt at det er to ulike annerledesjenter som jeg begge kjenner meg igjen i. Ben var en god karakter med Trym som kontrast. (Synes forøvrig at Tryms skjebne var å ta litt hardt i sånn narrativt sett. en annen karakter jeg stusset over var Tyras far som snudde så voldsomt fra å være helt fordrukken til å bli en far hun kunne betro seg til.
Liker karakterenes språklige variasjoner og deres indre refleksjoner om seg selv og hverandre. I begynnelsen er boka for eksposisjonsheavy og i noen av Ben-kapitlene føles det nesten som hun bruker Ben til å tenke for leseren. Tar meg i å lure på om dette er et grep for å legge til rette for utrente tenåringslesere. Brevet fra Irja på slutten var dog passende selv om det også var en infodump.
Som voksen kunne jeg nok tenke meg mer om deverse relasjoner og større detalj i fortellingen. Det er mer av interesse enn egentlig kritikk.
Alle man møter kjemper mot sine egne demoner. Eleanor Oliphant sin demon er spesielt seiglivet og ondskapsfull-. Det er bare at et vennlig menneske kan gjøre så stor forskjell, og det er en vidunderlig påminnelse, for Eleanor vet det ikke selv, men hun er i ferd med å bli reddet - øyeblikk for øyeblikk.
Oppbygningsmessig synes jeg det tok litt for lang tid før leseren blir innviet i Eleanors bakgrunn og grunnen for hennes merkelige oppførsel. Rakk å irritere meg mye over den selvgode kioskromanheltinnen hun virker som hun trodde hun var. Twisten om mora på slutten er forutsigbar, men skjemmer ikke historien eller det at du sitter igjen med en god følelse.
Her er forresten et eksempel på at en 1.person-forteller effektivt kan blokkere en del informasjon for leseren.
Jeg er veldig glad for at Raymond og Eleanor først og fremst ble venner med en litt åpen slutt. Det passet godt med der Eleanor var i forhold til psyken og livet.
1. Alexis Hall: Boyfriend material
Denne var fanficcy og morsom. Fake dating er alltid gøy og her på litt underlige, vikarierende premisser. Elsket hvor engelsk den var og alle Doctor Who-referansene. (Mistenker at mye inspirasjon kommer fra en spesifikk whoniverse-ship.)
Videre likte jeg love-interest Oliver Veldig, veldig godt. Må innrømme at jeg hadde litt trøbbel med hva han ser i Lucien og sitter nok fortsatt litt uforstående igjen. Han var nok alt for seriøs og trengte å slappe av, men jeg syns kanskje det ble satt litt vel mye på spissen.
Lucien er en helt topp fyr, og jeg blir irritert over hvordan han snakker seg selv ned. Han er grenseløs på en måte som ikke gir helt mening for meg og tråkker på noen tær han ikke merker at han tråkker på en gang.
Forfatteren har virkelig klart å skape et par som ikke passer sammen, noe som er perfekt til fake-dating, men som blir litt rart når det blir sammen på ekte.
Kan hende det hadde vært enfordel med dobbelt POV her. Vi kunne trengt et innblikk i hvordan Olivers selvbilde egentlig er. Hvorfor har han spiseforstyrrelser? hvorfor henger han med folk som heolder han nede og er besatt av å være perfekt? Når vi blir fortalt alt dette gjennom en som synes han er helt fantastisk slår det liksom ikke like hardt som det kunne gjort.
Storymessig er denfint bygget opp, men sluttet litt brått. Burde hatt et wrap-upkapittel for etter all frem og tilbake er det litt rart at alt kan fikses med et kyss.
Comments