Tusen og ett liv

Jeg så tilbake etter å ha lest Björnstad første gang og tenkte "Var det ikke en spiller som het Filip?". Kunne ikke helt komme på hvem han egentlig var, så jeg ristet det av meg. Det var så mange karakterer i Björnstad Hockey som kjentes viktigere. Så mange skinnende, modige, feige, brutale, dominerende personligheter.  Sportssjef Peter Anderson pleide å være en stor stjerne selv. Sune, den livskloke, gamle treneren som er i ferd med å gå av blir vidt respektert, men folk elsker også David, den unge jyplingtreneren som gjør alt for å vise fram både seg selv de to spillerne han har fostra som potteplanter. Kevin - lagets juvel og Benji - forsikringsselskapet. De har giftpilla Lyt i angrepsrekka vís mor går bananas om noen truer posisjonen hans. Bobo har de dårligste vitsene og den største lagånden, dessuten er det stjerneskuddet, Amat, som må være laget av den heleste veden i verden.  Men Filip er der han også.  Jeg hadde ikke sett syner. Det er bare det at han er så snedi...

Boka om Björnstad engasjerte meg både følelsesmessig og filosofisk. Mens jeg leste bok to skjønte jeg at dette er bøker jeg kommer til å elske. Selv om det er Björnstad og man har kjørt for langt og en by faller i skogen - stadig vekk. Man kan si mye om Björnstad, men... Både i Dumpa og på Høyden er Björnstad-folket preget av voldtekten i forrige bok. Beskyldningene hagler mellom innbyggerne selv om Kevin Erdal reiser, forhåpentligvis for godt. Man skulle kanskje tro at byen har lært noe, men det vil vise seg at de virkelig ikke har det. Noen av våre helter har kanskje kommet et stykke i riktig retning, andre måtte dyttes og noen har frivillig gått seg vill og forvunnet.  De har blitt testa og strøket med glans. Nå blir de testa på nytt.  Folk flest i Björnstad er ikke helt gode, men de er ikke helt onde heller og de liker å tro at nabobyen Hed er verre. Nå som sommeren er over gjenstår det å se. (Og spoilere følger her...) Peter Anderson er fortsatt sportssjef i Björnstad hoc...

 Og det er vel alt jeg har å si om året. I alle fall her. Men for meg betydde hjemmekontor og sosial distansering en aldri så liten renessanse for lesing. Ettersom jeg nå også skriver selv, blir det ekstra interessant å skrive en liten analyse av og det jeg har lest.  Jeg har lest 39 bøker til nå i år, og har nok ikke mulighet til å skrive om alle - men ettersom jeg elsker lister vil jeg kåre de 10 beste. De kommer nok til å komme i lest rekkefølge, men det er uten tvil 10 av de 39 jeg har lest som kan anbefales...  10. Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær En undersøkende, filosofiskreligøs bok om hva folk gjør når katastrofer inntreffer skrevet for ungdom. Vi har fem sentrale karakterer, alle blir utsatt for krise med t-banestans og de handler og velger meget forskjellig.  Jeg lot meg fascinere av Ida, Sherpa og Anjo. Den er godt fortalt og har en helt fantastisk vepsemetafor. Eller - den har mange fantastiske metaforer og symbolikk det er gøy å tolke. 9. Nicolai Houm...

Denne boka engasjerer meg enormt. Så mye at jeg måtte gjenåpne bloggen bare for den. Eller nei... Dette er noe jeg har tenkt på lenge. Skriver en del bokanmeldelser og ser at jeg vil ha dem samlet her både for å kunne tipse og dele mine tanker med de som er interessert. Nå som jeg har snublet over bøkene som virkelig river meg med mer enn noen bok har gjort på kanskje (randomly...) 9 år, må jeg gjøre alvor av å gå mer inn i bøkene jeg leser. Når det gjelder akkurat Björnstad er jeg ganske sikker på at jeg kommer med flere poster om Backmans bøker derfra. De to historiene som har kommet i serien til nå er mye, mektige og best fordøyd bit for bit. Så jeg begynner med en anmeldelse av første boka. Jeg har foreløpig kun lest den + begynnelsen på neste bok. Björnstad omtales som en hockeyroman. Er nok derfor jeg har lest alt annet av Backman først. Jeg har blitt veldig glad i hans fortellerstemme, men lagsport har aldri vært min forte eller interesse. Til nå har det vært "Mormor hilser...