Bjørnstad - en helt vanlig møkkaby.

Denne boka engasjerer meg enormt. Så mye at jeg måtte gjenåpne bloggen bare for den. Eller nei... Dette er noe jeg har tenkt på lenge. Skriver en del bokanmeldelser og ser at jeg vil ha dem samlet her både for å kunne tipse og dele mine tanker med de som er interessert. Nå som jeg har snublet over bøkene som virkelig river meg med mer enn noen bok har gjort på kanskje (randomly...) 9 år, må jeg gjøre alvor av å gå mer inn i bøkene jeg leser.

Når det gjelder akkurat Björnstad er jeg ganske sikker på at jeg kommer med flere poster om Backmans bøker derfra. De to historiene som har kommet i serien til nå er mye, mektige og best fordøyd bit for bit. Så jeg begynner med en anmeldelse av første boka. Jeg har foreløpig kun lest den + begynnelsen på neste bok.
Björnstad omtales som en hockeyroman. Er nok derfor jeg har lest alt annet av Backman først. Jeg har blitt veldig glad i hans fortellerstemme, men lagsport har aldri vært min forte eller interesse. Til nå har det vært "Mormor hilser og sier unnskyld" som har vært favoritten, men bittelitt inn i "Vi mot dere" ser jeg at bøkene om Björnstad kommer til å seile godt opp over den. 

Og ja, boka handler om ishockey på mange vis, men i sin kjerne er dette vel så mye om et helt samfunn i grisgrendt-Sverige, truet av fraflytting, brune holdninger og dårlig skjult sosial problematikk. Byen er gjennsomsyret av sjåvinisme som i denne historien kanaliseres gjennom stedets hockeylag. Laget skal redde byen, få et hockeygymnas til stedet og er det gjennom ishockey drømmer skapes og får næring. 

Og så går det galt.

Boka bygger oppunder mine forutinntatte holdninger til lagidrett. Idoldyrking, sjåvinisme, albuementalitet og utsletting av det individuelle for et lag. Likevel skinner det gjennom at forfatteren virkelig bryr seg om sporten og menneskene som drives av den. Akkurat som det gjorde det med fotballen i “Britt-Marie var her”. Det handler om lagånd, samhold og et felles prosjekt også.

Hvis du  ikke har lest boka, stopp her. Jeg kommer til å spoile ganske mye innhold her etterhvert. 

Sjåvinismen:

Jeg synes buildup-fasen er lang. Kanskje fordi den sjeleknusende sjåvinismen som hele tiden eksemplifiseres bankes inn i ord og handlinger fra enhver mann i byen, selv de som skal vise seg å være bra folk. 

Bank-bank-bank-bank-bank... (For et irriterende ord!)

Introen blir så lang at jeg begynner å tvile på forfatterens intensjoner (selv om jeg burde kjenne og stole på han når jeg har lest så mange av de tidligere bøkene hans.) Noe av det vanskeligste er å sortere ut hva alle karakterene vi blir introdusert for virkelig står for. De vet det knapt selv, og det er ingen selvfølge at det er kommer ensidig positive beskrivelser av noen av karakterene. En person har flere sider, noe som også blir belyst på mange måter gjennom handlingen og de valgene karakterene må ta. Boka krever virkelig tankevirksomhet av sin leser i så måte. 

Dette er jo også bok 1 i en trilogi og det er mange karakterer som skal etableres. Vi følger faktisk ganske tett på mange av dem. Den autorale forfatterstemmen tar oss med inn i hodene på flere mennesker, men jeg liker hvordan vi får følge både offer, overgriper og de som står dem nære på den måten.

Teksten er til tider normgivende på en belærende måte. Kanskje derfor jeg også reagerer på de mennene som stort sett er bra folk til tider. Den allvitende forfatteren tar innimellom overhånd og karakterer som Sune og Peter bikker flere ganger over i mansplaining. Nå som jeg ser tilbake på enkelte kapitler og avsnitt handler nok akkurat det mer om at forfatterstemmen blander seg med menn som forsøker å gi det de opplever en slags mening.

Det er også litt for mange frampek for min smak, men de kommer i veldig forskjellige former. Den ene er en slags "ti år senere"-narrativ, der vi f.eks. får vite hva som skjer med Maja og Kevin når de er 25.

Jeg vil ikke engang vite om de overlever boka før jeg er på slutten av den. Jeg vil heller ikke vite at Peters og Miras ekteskap kommer til å vakle i neste bok og jeg vil ikke bli informert om at vennskapet mellom Kevin og Benji kommer til å ta slutt før jeg i det hele tatt har fått skikkelig tak på det.

Samtidig ser jeg at frampekene ikke er tilfeldige. Det er nemlig fortsatt mye tilbakeholdt spenning og flere øyeblikk der tørsten etter å vite hva som skal skje driver meg videre. Det mest omtalte og diskuterte er nok det som handler om Amat, Zacharias, Bobo og Benji på slutten. To blir proffspillere, en blir far og en er død. Høh!

Dette er så klart mest en skriveteknisk betraktning, men hey - jeg forsøker meg på en anmeldelse her. Alt skal med. 

Den første scenen som virkelig fanget meg er skolescenen med hockeygutta og Jeanette. Kan godt hende det er fordi det er en verden jeg kjenner og jeg følte virkelig sinnet hennes langt ned i magen. Over å bli trakassert og så over at trakasseringa ikke blir slått ned på. Den beherskelsen hun utviste (selv om hun mista det etterhvert), fordret en styrke som måtte få lov til å spille en rolle senere også, og det gjør den jo.

Det største engasjementet kom først da voldtekten skjedde - eller på festen hos Kevin. Boka er gripende, men jeg har vondt for å lese om karakterer som gjør dårlige valg og sier fæle ting over lang tid uten at det får konsekvenser. Det var på tide å rydde opp. Samtidig er alle karakterene med sine gråsoner og varierende grad av godhet og svakhet bokas største styrke. Når vi kommer til voldtekten forstår jeg også at dette er noe vi trengte tid på å bygge opp. Det overrasket meg ikke på det tidspunktet at noe sånt kunne skje, selv om det overrasket meg litt at det kom fra Kevin som vi til da har fulgt tett og opparbeidet en viss sympati for.

Kvinnene: 

Ettersom dette langt på vei handler om en by som endelig våkner til motstand mot en inngrodd sjåvinisme, synes jeg det er verdt å se på kvinnene som lever i dette samfunnet.

Boka har mange og gode kvinnelige karakterer, men de som er i fokus er nok ikke de som rører meg mest. De går igjennom noe stort og traumatisk, men mangler en del av de store øyeblikkene som noen av de mer perifere kvinnene har. De tar valg, undrer seg, velger rett og noen ganger galt. Men det er kanskje famlinga deres som gir dem plass til å utvikle seg og gjør dem til fokus for historien. Jeg har jo foreløpig ikke lest alt.

Mira velger stadig ekteskapet og familielivet over advokatjobben. Hun er bemerkelsesverdig konfliktsky til advokat å være, følger hun sin mann i det meste og gjemmer sine egne drømmer. Men det er også lett å se at hun har noe bra i det ekteskapet og at det er verdt noen offer.

Vi får også en bakgrunnshistorie om et barn som døde sett gjennom både henne og ektemannens øyne. Lurer på om den er der for å grave både Mira og Peter dypere ned i datterens nåværende tragedie? Jeg får aldri helt taket på betydningen av den historien, men kanskje kommer vi tilbake dit?

Alt i alt ser jeg Mira som en god mor og en ressurs i byen og lokalsamfunnet, men blir også usikker på hvor jeg har henne. Hun har så mange tanker som aldri kommer til uttrykk og så mange ønsker som hun ikke får fram. Det er vanskelig for folk rundt henne å lese henne.

Hun laster ektemannen for at han stadig velger hockeyen, men lar han slippe unna med det hele tiden. Peter er ingen sjåvinist. Han vil gjøre det rette og han jobber med sine moralske dilemmaer. Likevel får han ingen reell sjanse til å gjøre det rette for henne.

Når Peter virkelig har kniven på strupen, velger han familien og datteren fullt og helt foran hockeyen. (Men det skulle virkelig bare mangle, og det er en annen post for en annen dag.)

Maya er voldtektsofferet, datteren til Mira og Peter. Hun er en helt vanlig 16-åring som elsker musikk, venninnen sin og som nok er litt betatt av Kevin. Når alt går galt har hun også en helt vanlig 16-årings reaksjoner. På mange måter er det greit at hun ikke er så mye mer. Jeg er fortsatt ikke sikker på om anmeldelse var beste valg for henne og et videre liv i Björnstad, men mer om det senere.

Dessverre glir interessen for henne som karakter raskt over i spørsmålene hun stiller seg. Hvem er det voldtekten har ødelagt mest? Hvordan kan hun som voldtektsoffer være både hore, prinsesse og løgner på en og samme tid mens Kevin blir beskytta? Det er jo helt drøyt, men dessverre ikke usannsynlig!

Episoden med Kevin og geværet på slutten er på et vis tilfredsstillende når det å gå “rett vei” ikke egentlig har nyttet for Maya. Noen få har stått opp for henne, andre har tatt Kevins parti. Hun blir sjikanert og uthengt og på den måten drevet til handling. Det er litt fint at hun ikke er hjelpeløs, samtidig er det så feil på så mange måter, og jeg er veldig delt på om hun gjorde rett eller ikke. 

Skriveteknisk sett blir dette også et øyeblikk med en litt slitsom cliffhanger. Skyter hun han virkelig, eller er det bare skremsel? Nesten-øyeblikkene i boka får en tendens til å gnage litt på leserens tålmodighet. 

Bestevenninnen til Maya, Ana er sintere og skarpere. Hun har en alkoholisert far og en mor som stakk av. Nå ville hun vært ganske alene i verden om det ikke var for familien Anderson. De lar henne overnatte hele tiden, lage smoothies på kjøkkenet og generelt være ganske irriterende til stede.

Jeg kan sette pris på det i lys av bakgrunnen hannes, men synes samtidig det er en rar inkonsekvens i handlingene hennes og de valgene hun tar. Selv er hun veldig lukket, men krever og forventer veldig mye av vennskapet med Maya. Nesten som hun har et desperat behov for kjærlighet som bare blir større når hun får det. Og derfra kommer sannsynligvis også f.eks. hennes besettelse med utseendet sitt, det irrasjonelle sinnet som dukker opp av og til og får henne til å gjøre og si ganske mye dumt.

Det er et øyeblikk på slutten av boka der faren virkelig gjør sitt beste, selv om han får til veldig lite. Det fikk meg til å tenke på Harpa og parallellen til den alkoholiserte faren og familiens mørke hemmelighet. Nå har vel ikke akkurat Ana noen hemmelighet, men hun står last og brast med Maya og blir selv utsatt for hets etter at voldtekten ble anmeldt. Faren senser i sin alkotåke at hun trenger han og gjør sitt beste for henne. Forsøker å holde seg edru, tar henne med ut i skogen og støtter hennes standpunkt i voldtektssaken. Det er rørende og hjerteskjærende på en og samme tid og mer vellykket enn i Harpa. 

I tillegg spiller Ana en vanskelig rolle i hendelsene som utspiller seg. Hun er bare 15 og kanskje derfor så langt inne i sine egne greier at hun gjør noen dumme valg. Det er på ingen måte Anas feil at voldtekten fant sted, men hun trekker konklusjonen at Maya har svikta og forlater festen. Nå skal det sies at hun selv ble ganske heftig trakkasert av William Lyt der ned på kjøkkenet, men det blir veldig vanskelig å ikke tenke “hva hvis” og at hun burde ha blitt. Maya svikter henne aldri, hvorfor skulle hun plutselig gjøre det nå? Ana kjente litt for hardt på det "sviket" etter min smak.

Hun er også den som endelig får historien om voldtekten ut av Maya, men nok en gang er hun ganske overilt i handlingene sine. Ana legger press på Maya om å anmelde selv om Maya ikke vil. Det skal vise seg at Maya hadde rett i sine bange anelser. Jentene griper til reaksjon uten at konsekvensene er vurdert. Anmeldelsen sementerer Maja i offerrollen. Saken blir stor og offentlig og altoverskyggende uten at det egentlig løser noe. Som Maya ressonerer skader det flere på den måten.

Backman er god på å skape ufullstendige karakterer som skinner. Disse tre er eksempler på det alle sammen. Han viser at det er fullt mulig å være både god, egoistisk, uvitende og klok i en og samme person. 

Kvinnene som får mye fokus er ikke de jeg synes er mest interessante, men det finnes fantastiske, sterke kvinneskikkelser i Björnstad. Ramona, Jeanette, Fatima og Adri legger jeg spesielt merke til. De er bi-karakterer, men får alle ha sine øyeblikk der de får være den modige, vennlige, forståelsesfulle, snarrådige eller ved en kort replikk eller handling gjør stor forskjell. Også de har sine feil og mangler, men leseren rekker ikke å gå like dypt inn i dem. Likevel liker jeg det mangefasetterte i mengden av kvinnelige karakterer som på hvert sitt vis står opp mot den motbydelige sjåvinismen som hersker i byen og som til og med Kevins mor tvinges til å ta et oppgjør med.

Oppgjøret:

Slutten av boka gir meg en vond følelse av at dette ikke er over. Etter runder med forsøk på å gjenvinne seg selv på “rett måte”, viser det seg at selvtekt er det eneste som gir Maya en viss grad av oppreisning i det klimaet som utgjør Björnstad. Det smaker ikke særlig godt. 

Maya har anmeldt med full støtte fra Peter og Mira, i så stor grad at Peter for et øyeblikk glemmer både klubben han leder og klubbens ære. Kevin blir nemlig innhenta i det øyeblikket laget skal spille sin store finale. Det øyeblikket som skulle blitt juniorlagets store seier og redning blir ødelagt når Kevin blir henta av politiet og laget må spille uten han. Selv om hele laget virkelig trøkker til i den store finalen, selv om de gir alt de har, taper de.

Kevin har nekta, vært feig og funnet sine støttespillere. Faren til Kevin har forsøkt å kjøpe halve byen, særlig Amat. Treneren David klarer på et tidspunkt å trøkke feilaktig ut av seg at Kevin ble frikjent når saken egentlig bare ble henlagt. (Og hva jeg synes om han er også en sak for en annen post.) Noen lagkamerater har backet Kevin, mange spillere har migrert vekk fra Björnstad og til Hed Hockey for å følge Kevin dit. Til og med David gjør akkurat den overgangen.

Men Kevins mor vet at han er skyldig. Det vet også den tidligere bestevennen, Benji - som skjønte det med en gang og kanskje er den som kjenner Kevin aller best.

Mange av innbyggerne har gått i seg selv. Ingen har vært modigere enn Amat, lagts nye stjerneskudd som stod opp foran en forsamling og vitnet om at han så voldtekten selv om han var bare 15 år, ganske så full og egentlig forelska i Maya. 

Likevel sitter jeg igjen med en dårlig følelse. Ting kjennes ikke greit. Jeg er usikker på hvor jeg har mange av karakterene rent moralsk sett, om de virkelig har beveget seg i riktig retning. Det er et kraftig og reelt oppgjør før noen, et fremtvunget oppgjør for andre. 

Det var akkurat den utilfredse følelsen som fikk meg til å lese videre og snuble inn i neste bok, og derfra til å virkelig elske bøkene. Dette er nok en bok med noen feil og mangler, men likevel med udiskutabel kvalitet. Særlig når jeg sitter igjen og føler såpass sterkt for karakterene at det skrivetekniske er skjøvet til side og det jeg virkelig bryr meg om er hvordan det går videre med alle sammen.