Vi mot dere (eller oss selv eller normal anstendighet eller fremskritt eller noe...)

Boka om Björnstad engasjerte meg både følelsesmessig og filosofisk. Mens jeg leste bok to skjønte jeg at dette er bøker jeg kommer til å elske. Selv om det er Björnstad og man har kjørt for langt og en by faller i skogen - stadig vekk. Man kan si mye om Björnstad, men...

Både i Dumpa og på Høyden er Björnstad-folket preget av voldtekten i forrige bok. Beskyldningene hagler mellom innbyggerne selv om Kevin Erdal reiser, forhåpentligvis for godt. Man skulle kanskje tro at byen har lært noe, men det vil vise seg at de virkelig ikke har det. Noen av våre helter har kanskje kommet et stykke i riktig retning, andre måtte dyttes og noen har frivillig gått seg vill og forvunnet. 

De har blitt testa og strøket med glans. Nå blir de testa på nytt. 

Folk flest i Björnstad er ikke helt gode, men de er ikke helt onde heller og de liker å tro at nabobyen Hed er verre. Nå som sommeren er over gjenstår det å se. (Og spoilere følger her...)

Peter Anderson er fortsatt sportssjef i Björnstad hockey. Mira har fortsatt ambisjoner og drømmer som er vanskelige å forene med familielivet, Maya har slikket sine sår uten at voldtekten på noen måte er over for henne og Leo er sint.

Boka sirkler seg også inn mot de tre juniorlagsspillerne som ble igjen i Björnstad Hockey etter at Kevin dro med seg det meste av laget over til Hed for så selv å forsvinne, Amat var vel den "ekte" helten i forrige bok sånn som han fikk skinne da den falske helten ble avslørt og skal få sin egen post om sin heltereise. Bobo er egentlig ikke er god nok på skøyter men han har en ny bestevenn - Amat. Samtidig er moren hans alvorlig syk. Benji skjuler fortsatt at han er skeiv, henger fortsatt på kirkegården, elsker å sloss og lurer på hva han skal gjøre hvis han ikke skal spille hockey. Jeg ante ikke hvor jeg hadde han etter forrige bok, men det handler nok om at jeg ikke helt var oppmerksom nok. 

Alle tre blir rekruttert til A-laget denne sesongen, men treneren er en kvinne og de må nå spille mot sine gamle lagkamerater og trener som alle har migrert til Hed. I tillegg må de ta imot all mulig slags hets fra dem. 

Jeg kjenner litt på at forfatteren gjør et byks når han lar tre tidligere juniorer (hvorav en er en direkte slett hockey-spiller og en annen er bare 16 år) spille og ikke minst få nøkkelposisjoner på A-laget. Benji som kaptein? Det er litt railroading, eller? 

Samtidig har jeg blitt skikkelig glad i alle tre og ønsker dem alt godt. Hvis jeg skal rasjonalisere her kan vi si at dette er et av flere byks forfatteren tar i oppbyggingen av denne boka som skiller den fra den forrige. Han portretterer enkelte av karakterene sine som ganske suverende her. Gjør dem dyktigere, modigere og mer anerkjent enn de var i forrige bok. Men er det kanskje tilsikta? Jeg vet ikke. Kanskje det som skjer når noen av idolene faller og det kommer nye folk som ser ting på en annen måte? At andre får skinne i deres sted?

I tillegg har Peter Anderson nok en gang fått en oppgave han vegrer seg for. Forrige gang skulle han sparke Sune, denne gangen skal han rive ståtribunen. Den er assosiert med lagets mest rølpete og voldelige supportere - Gruppen. Bak kommandoen står politikeren Rikhard Theo. Han er en oportunist som fortsatt tror at gjenreisningen av byen kan komme gjennom hockey-laget. A-laget denne gangen. 

Det er bare det at skoleskapet til Maya fortsatt renner over av sjikane, at holdninger og sjargong generelt i byen ikke har beveget seg særlig mye. Det kommer klokkeklart fram i en forrykende skolescene på starten av boka der William Lyt og crewet hans fortsatt hevder at det er de som regjerer i skolegangene.

I samme kapittel møter Benji igjen sin sommerromanse som nå viser seg å skulle bli læreren deres. Når Benji forsøker å snakke med han om det, blir han avvist og i forlengelsen av det, skikkelig såra. Overraskende. Jeg hadde faktisk aldri forventa at han skulle bry seg om det. Benji bli gjennom hele forrige bok stadig beskrevet av de rundt seg (særlig av Kevin) som en som ikke bryr seg om noe. Skjønte først i den scenen at jeg har tok feil av han. Hvor klønete er det ikke å stole på antagonisten, liksom... (Ja, det var mange tegn men jeg har ikke fått dem med meg, og det må jeg nok lage en helt egen post om - igjen.)

Björnstad skal spille sin første kamp den høsten mot Hed Hockey. Gutta aksepteres etterhvert av A-laget, men så går en ny bombe av. Benji blir outet som homofil ganske rett før kampen og helvete er løs igjen. Du skulle tro byen hadde lært noe etter forrige bok, men de samme sjåvinistiske holdningene kommer for en dag denne gangen - også fra Björnstadfolk.

Kampen som folk har håpet skulle være en triumf for laget blir fullstendig ødelagt av sjikanøse Hed-fans som skriker "homser, horer voldtekstmenn" mot både Björnstadlaget og supporterne. Hele kampen er så nedrig og ekkel og kvalm at jeg ble helt uvel. 

Backman skal ha en ting; når det går galt, går det virkelig galt. Han sparer ikke på noe, men skildrer det brutalt, motbydelig og dessverre virkelighetsnært. Når vi kommer til rock bottom våger han å hente fram hele arsenalet. Og det skjer ikke bare i store kamprop, men i små kommentarer meldinger og anonyme lapper - hele tida!

Så kan dette bli bra igjen, da? Tja...

Innimellom alt dette har politikere konspirert, Gruppen lager trøbbel, Peters og Miras ekteskap går helt gal vei, Leo viser sin voldelige side og Maya og Anas vennskap ser ut til å være over. Mora til Bobo dør, Benji står motvillig opp mot sjikanen, men det er en endeløs shitstorm med bare noen få lyspunkter. Det tar aldri slutt. 

Jeg synes boka har for mange elementer. Politikeren, gruppen, Vidar, Zacharias, brannen på Pelsen - alt det kjennes nesten som litt for mye. Historien ville vært enklere å fordøye om fokuset hadde holdt seg på Andersons, Amat, Bobo og Benji. 

Likevel klarer Backman å ro i land en slutt som gjør at historien kjennes avrunda. Han skaper en slags vei ut av den evinnelige plaginga for Maya og Benji, han knytter noen tråder for Peter og Mira og for Bobo og Amat. Men hockey-laget har fortsatt til gode å redde noe som helst i byen og holdningene fra folk er bare mildt og midlertidig forandra.

Så skal de klare det i neste bok? 

Vet ikke. Det kjennes veldig livsnært og ekte det Backman skildrer. Holdningsendring tar tid.

Det jeg vet er at jeg straks gikk tilbake og begynte og lese Björnstad på nytt. Med alt jeg vet nå er det helt nye elementer som trer klart fram, andre scener som kjennes viktige osv. Bøkene er fulle av parallellscener, speilinger, spådommer som går i oppfyllelse og sin helt egen mystikk. Mange av de sentrale karakterene har alle et møte med "bjørnen", noen av dem leses helt annerledes når man vet hvilke valg de tar senere. Det er lettere å skjelne intensjoner og hensikter når man vet. 

Det blir helt klart flere analyser, for disse bøkene kjennes som et magnum opus fra Backman.