Filip - den minste spilleren og den tause majoritet

Jeg så tilbake etter å ha lest Björnstad første gang og tenkte "Var det ikke en spiller som het Filip?". Kunne ikke helt komme på hvem han egentlig var, så jeg ristet det av meg. Det var så mange karakterer i Björnstad Hockey som kjentes viktigere. Så mange skinnende, modige, feige, brutale, dominerende personligheter. 

Sportssjef Peter Anderson pleide å være en stor stjerne selv. Sune, den livskloke, gamle treneren som er i ferd med å gå av blir vidt respektert, men folk elsker også David, den unge jyplingtreneren som gjør alt for å vise fram både seg selv de to spillerne han har fostra som potteplanter. Kevin - lagets juvel og Benji - forsikringsselskapet. De har giftpilla Lyt i angrepsrekka vís mor går bananas om noen truer posisjonen hans. Bobo har de dårligste vitsene og den største lagånden, dessuten er det stjerneskuddet, Amat, som må være laget av den heleste veden i verden. 

Men Filip er der han også. 

Jeg hadde ikke sett syner. Det er bare det at han er så snedig til stede. "Han er den typen gutt som forsvinner i en garderobe, sier aldri noe, skaper aldri problemer, han bare er med." er noe av det første vi får vite om han. Det skal vise seg å være helt, helt sant.

Vi får møte moren til Filip også. Faktisk tilbringer vi mer tid med henne enn med Filip selv. Hun forteller oss en historie om det å være minst og dårligst. Det var hun selv da hun gikk langrenn og det har Filip vært i mange år. Det var bare morens hans som så han gråte over at han var for lav, for lett, for dårlig. Han er 17 nå og har uten at noen merket det blitt den overlegent beste backen på laget, men det har kostet tårer, innsats og jernvilje. Det er Filips historie. Det er der han kommer fra, og alle som noen sinne har strevd for å bli gode på noe de ikke mestrer kan sympatisere. Stort. 

På tribunen under den store finalen, etter at Kevin er hentet av politiet, sitter Filips mor sammen med sin barndomsvenninne, Maggan Lyt. Rundt dem er en skokk engasjerte foreldre. De heier, brøler og skriker ukvemsord til motstanderne når de er uenige i taklinger eller dommeravgjørelser.  Skjellsordene hagler. En av dem brøler "Er du homo, eller, toogtjue?".  

Gaby sitter på samme tribune. Hun er der sammen med sine to små barn fordi det beste de vet er å se onkelen sin spille. Når hun overhører alle skjellsordene, ber hun folk rundt seg tenke på hva de sier - det er barn tilstede. Maggan snapper tilbake: 

"Men lille frue, hvis du er så redd for at de søte små skal komme ut av den vernede bedriften sin og høre noe fælt, så må du vel ikke ta dem med på hockey!" 

Folk ler, Filips mamma også. Hun er ingen tilhenger av skjellsord, men hun elsker hockey. Hun har et bånd til Maggan Lyt og aner ikke hvem Gaby er. Gaby får slengt etter seg at hun må slutte å være moralpoliti og flytter seg til slutt. Hele situasjonen forvitrer når det blir mål til Björnstad. 

Filips mor sitter der og er mest enig med Gaby, men sier ingenting. Hun er ikke bekvem med dette, men det er ikke hennes krangel eller fanesak. Hun bare er tilfeldigvis til stede.

Filip og moren hans dukker opp flere ganger utover i bøkene. Det er de som sitter strategisk plassert når majoriteten forholder seg tause. De som lar folkesnakk, sladder og hets gå over stokk og stein uten å si imot. 

På klubbmøtet om Peters framtid sitter moren nok en gang ved siden av sin gode venninne, Maggan Lyt. Hun ser, i likhet med alle andre foreldrene der, all sin innsats og alle sine håp for sønnen renne mellom fingrene hvis det virkelig stemmer at Kevin er skyldig. Vi møter en Maggan klar for å lukke øynene for Kevins ugjerninger så lenge klubben får fortsette, men Filips mor klarer ikke helt det. Særlig ikke etter Amats vitneutsagn eller Ramonas tordentale. 

Hun kunne så klart reist seg og stemt i med Amat og Ramona, snakket for Peter Anderson. Såpass får hun ikke til. Likevel har hun et lyst øyeblikk hvor hun ber om at avstemningen skal være anonym, slik at det blir lettere for folk å stemme uten å slutte seg til noen taus majoritet. Det er ikke supermodig, men det er ikke direkte feigt heller. 

Vi er også med på morens kvaler når Filip velger å bli med Kevin, William og særlig David inn i Hed Hockey. David kommer hjem til dem, ber Filip fokusere på seg selv og på sin karriere, understreker at det er i Hed han har en sjanse. Bjørnstad Hockey er ikke lenger stedet for Filip har ambisjoner. 

Så hva annet kan de velge?

Backman har et poeng. Moren til Filip er en helt vanlig kvinne med helt vanlige ønsker og håp for sønnen sin. At Kevin blir beskyldt for voldtekt har hun virkelig ingenting med, ikke Filip heller. Hennes barn har ikke voldtatt noen, hun kjenner ikke en gang offeret. Likevel vil det som skjedde påvirke Filips framtid. Alle treningsøkter, tårer, håp og seire er i ferd med å bli forgjeves.

Er det da så rart at de er mest opptatt av hvordan saken påvirker dem? Mer enn av utfallet blir for de som er mest involvert? Jeg synes ikke det. Likevel er det akkurat sånn den tause majoritet tar form. De som stilltiende tar stilling ved å si at "de så ikke situasjonen" (som Kevin også gjør i et intervju og som folk på skolen stadig svarer når de blir konfrontert med hetsingen av Maya i kantina.) 

Jeg kommer aldri til å synes Filips mor inntar riktig posisjon, men den er veldig forståelig. (Kanskje har til og med jeg vært henne - noen ganger.) Moren til Filip taler for oss alle, unnselige karakterer blir den tause majoritetens røst. Det finnes ikke kun én av henne, vi er alle som henne noen ganger. Vi har egne mål, ønsker og drømmer og det passer ikke alltid å tale andres sak eller stå opp for en rettferdighet som til syvende og sist ikke gjelder deg. Man bør kanskje det, men man gjør det ikke. 

Det jeg vil fram til, er at forfatteren gjør et mesterlig grep i å gi de tause tilskuerne et ansikt og forklare oss hvorfor de er tause. Det er så subtilt og derfor så beundringsverdig at jeg måtte blogge om det Så jeg kan bite jeg meg merke i det. Og kanskje, om jeg øver meg like mye som Filip, kan jeg også klare å gjøre noe tilnærmet like begavet. 

Et lite P.S.:

Som en ettertanke møter vi Filip igjen i Vi mot dere. Han spiller for Hed Hockey nå, er den beste backen og kommer til å lykkes som proffspiller forteller Backman oss. 

I den første kampen mellom Björnstad og Hed er han på plass, spiller spillet sitt og gjør jobben sin som alltid. Men han gjør en ting til, en veldig viktig ting. Når tredje runde er i ferd med å starte og supporterne ser ut som de har tenkt å fortsette messinga av "Homser, horer, voldtekstmenn" (som er så grim at den får meg til å stoppe opp hver gang jeg tenker på det), er det Filip som hever stemmen. 

Faktisk. 

Om vi snakker en arv som er brutt her eller bare det faktum at supporterne var så langt vekk fra normal anstendighet som det går an å komme, vites ikke. Men Filip står opp og han tar et standpunkt. 

"Om dere skriker det der en gang til, så spiller jeg ikke."

Han var minst, yngst, lavest og jobbet hardest. Nå er han eldre, dyktig og har utrolig mye mer innflytelse. Kanskje er det akkurat i det øyeblikket at Filip også innser der. Kanskje det er da han ble best og slutta å være en stilltiende medspiller i alt som skjer rundt han.