Det kreves en landsby - 1

 ...for å oppfostre en voldtektsmann.

Björnstad viser leseren hvordan det kunne skje i Kevin Erdahls tilfelle. Jeg beundrer hvordan skildringen av Kevins vei til å bli en overgriper er så subtilt gjort at man nesten ikke mistenker at han er i stand til å voldta før det skjer. 

Dette må jeg se nærmere på. 

Så med den forutsetning at det spoiler mer enn jeg allerede har spoila, at det egentlig spoiler alt - her er min analyse:

Bjørnstad Hockeys lysende stjerne, Kevin introduseres i kapittel to. Etter Maya, Amat og selve Björnstad men før de fleste andre karakterer. 

Det er grytidlig fredag morgen og han har fortsatt ikke gjort noe galt. 

Kevin bor på Höjden. I hagen har han sin egen bane som han måker hver morgen for å kunne skyte pucker før skolen. Den allvitende forfatteren gir oss en liste over merittene hans:

Han var to og et halvt år da han gikk på skøyter første gang, tre da han fikk sin første kølle. Da han var fire, var han femåringene overlegen. Da han var fem var han bedre enn sjuåringene...

Kevin er kaptein for juniorlaget, trener med A-laget om kvelden, så styrke, så løping og større dedikasjon skal man lete lenge etter.

Dessuten kommer historien om hvordan han møtte bjørnen helt i begynnelsen der. 

Laget hans hadde vunnet 12 - 0. Kevin scoret alle målene, men bommet på det trettende. Derfor rømte han ut i skogen for å trene på slaget han bommet på. Ingen visste hvor han ble av. Hele byen gikk mangard for å lete etter han og da de fant han hadde han frostskader i kinnene som fremdeles kan sees om du står nære nok. 

Dette er et kraftig hint til leseren. 

Men i en jungel av meritter og godord tror vi forfatteren når han sier at dette er et tegn på at han har bjørnen i seg og at dette er en god ting. Hva annet kan det være? (Det er flere karakterer som møter bjørnen og en sammenligning av hvordan det utspiller seg er interessant, men det er en analyse for en annen dag.)

Den første som uttaler seg om Kevin er Peter Anderson:

Kevin? Det er ekte vare.

Uttalelsen uttrykker hva hockeyfolket i Björnstad tenker om Kevin, men de er også "famous last words". Björnstads fremtid hviler på Kevins skuldre. Om han kan lede juniorlaget til seier, vil byen være sikret hockeygymnas.

I neste kapittel får vi lese både Sune (historiens kloke gamle mann og trener) og David (den unge jyplingtreneren som har fokusert på Kevin i ti år) fortelle oss hvor unikt et talent som Kevin er. Sune snakker i poetiske ordelag om det unike ved å se et talent fødes, David snakker om Kevin som en investering. Det hagler med godord. 

Likevel har de meget forskjellige trenerne hver sin reservasjon. Sune er bekymret for at man har gått for fort frem med å gjøre han til kaptein og stjerne mens David bekymrer seg for at Kevins talent dypest sett ikke vil være så mye verdt uten Benji. (De har rett begge to, men mer om det senere.) Bekymringene er pakket inn så mye ros at de forsvinner for en leser som jobber for å orientere seg i byen og menneskene i den. 

Blikket på Kevin kommer stadig nærmere han selv. 

Benji starter dagen med å sykle gjennom byen for å gå med Kevin til skolen. Han beskriver Kevin som "både den mest bortskjemte og den minst bortskjemte ungen han vet om". Alt som kan kjøpes for penger er på stell, men mamma og pappa Erdahl er fjerne skygger som vimser rundt og snakker i telefonen mens de retter opp skjevhetene Benji forårsaker uten å irettesette han. 

Foreldrene kommer aldri på Kevins kamper. Ti år gamle Kevin sier at foreldrene hans ikke bryr seg om hockey - de bryr seg om suksess. Vi får historier fra en barndom der Kevin alltid ble bedt om å være bedre - også når han var best. Matriell velstand og emosjonell vanskjøtsel hånd i hånd. Likevel trener Kevin nitidig og holder linja. 

Eller gjør han det?

Innimellom alle disse narrativene om Kevin har forfatteren flettet inn betraktninger om lagånd og vinnerkultur. Davids gjentatte mantra til guttene er "vinn".

I garderoben henger slagord som laget skal leve etter. Jeg fester meg ved: "Den som mye har fått, forventes det mye av." Dette får meg til å tenke på Spiderman og "With great power comes great responsibility." Gode ord, men hvordan er det egentlig med Kevin og makt? Hvordan anvender han den?

"Kevin og Benji er alene når de går inn i skolebygningen, men beveger seg magnetisk gjennom korridoren. Bobo og de andre juniorene flokker seg straks rundt dem, på ti skritt er de blitt en gruppe på tolv personer" (Scenen er speilet i Vi mot dere når William Lyt som forsøker en lignende maktdemo og mislykkes. Men mer om gode speilinger en annen gang.) 

Det er en effektiv maktdemonstrasjon. Leseren blir invitert inn i hvordan det føles å være oppmerksomhetssenteret Kevin. Beskyttelsen, beundringa, idoldyrkinga. De Kevin har rundt seg er villige til å gjøre alt for han. Holde hans sti ren sånn at han kan vinne den forestående hockeymatchen for og med dem. Så hvordan forvalter han denne makta?

Narrativet om Kevin er veldig positivt. Alle karakterene, også Maya, beundrer han og vi har all grunn til å gjøre det som lesere også. Kevin sier eller gjør ikke noe som kan stille han i et dårlig lys, og alle tvil er omgitt av veldig mye annet som er positivt at den leseren som fremsetter tanken heller tviler på seg selv. Kevin er plettfri.

Eller er han det?

I scenen der hockeygutta trakasserer Jeanette er Kevin den eneste som ikke deltar i trakasseringa. Det var det jeg merka meg først. Men... 

Alt begynner med at Kevin motsetter seg hennes irettesettelse for å sitte på mobilen i timen. So far so good, det er ikke alvorlig. Her tar laget over og snakker Jeanette ned. Det eskalerer til trakassering. Hun går til rektor for å melde fra men Benji er allerede der. Han fortsetter trakasseringa i rektors påhør og får ganske sjokkerende medhold. 

Scenen viser Björnstads blindhet for hockeylaget og vilje til å følge Kevin i all sin uhygge. Kevin lager ikke bråk, men han initierer. Andre følger dit han leder dem - til og med rektor.  (På den måten speiler scenen også mye av det som skjer etter voldtekten og etter anmeldelsen.)

Leseren får mye av førsteinntrykket av Backmans Björnstad gjennom Kevins øyne. Interessant nok skal de vise seg at de fleste påstandene han kommer med stemmer dårlig. Det er enormt mye hubris i hans tanker om seg selv. Han vet at han er den beste, at han er en superhelt, at jentene forelsker seg i han fordi han er god i hockey. 

Jeg klarte ikke å finne en eneste dialog hvor han ikke enten lyver eller snakker nedsettende om eller til noen. Det er småting, sånt man ikke legger merke til eller synes gjør noe om man ikke legger dem sammen. 

"Jeg er ikke nervøs", "Jeg så ikke situasjonen", "Det var ikke jeg som inviterte dem." 

Han kaller Amat ved feil navn, påpeker konstant Benjis svakheter og parkerer William med bare én kommentar. 

Om du har lest nøye og kommet deg helt til hockeyseieren og festen, har du hatt mulighet til å oppdage at Kevin er en arrogant fyr som gjerne tar en hvit løgn for å pynte på fasaden. Dessuten er han besatt av å vinne og tåler ikke nederlag. Og han er en dårlig menneskekjenner, men det siste er veldig vanskelig å oppdage før alle kortene ligger på bordet. 

Men alt er i grunnen vanskelig å oppdage. Det blir sagt så mye bra og de som beskriver elsker han og tror på han.

Maya ser også bare fasaden. Hun har et godt øye til han og har flørtet med han flere ganger på avstand. Når han inviterer henne på festen hjemme hos seg etter kampen aksepterer hun. 

Men det er på den festen alt gradvis rakner. Maya ser han på avstand og omtaler han som en kattunge som er blitt etterlatt ute i regnet. Så begynner han å shotte og serverer henne også godt med sprit inne på kjøkkenet. De er omgitt av resten av laget og Kevin vedder hele tiden med William Lyt. Hele scenen er krysset med Lyts dårlig skjulte sjåvinisme og utsagn som "Du kan få knulle hvilken jente du vil her i kveld, alle er hockeyhorer når vi har vunnet." Det siste veddemålet mellom Kevin og Lyt overhører ikke Maya. Kevin vedder hundre spenn på at han kan få ligge med Maya.

Hun blir med han på rommet, han prøver seg. Hun syns det blir for mye for fort og sier nei. Men Kevin kan ikke tape, det vet vi allerede. Dessuten har han makt. Ikke bare psykologisk makt over folk rundt seg, men han er veldig mye sterkere enn henne. Det er enkelt for han å holde henne nede og voldta henne.

Kevin er formet av foreldre som gir han alt han vil ha og ikke noe av det han trenger, en trener som forguder han, et lag der han er stjerna og en vinnerkultur der å gi seg er umulig. Alt dette er godt oppbygde grunner til at han ikke lytter til Mayas "nei", til at han tar det som et incentiv til å fortsette.

Vi er halvveis i boka, og det er tydelig at akkurat den karakteren vi har fått høre skal redde byens ære, den karakteren som gang på gang er pekt ut som helten, faktisk er antagonisten. Og ikke bare det - hele byen har vært med på å gjøre han til det. (Ikke at det siste fratar Kevin ansvaret for sine handlinger på noen som helst måte.)

Det er snedig lagt opp av Backman. 

Historiens virkelige helter; Amat, Peter, Benji, Mira, Zacharias og Maya selv har han skjult i skyggen av Kevin. For meg ble de først mangefasetterte når vi fikk se dem reagere på voldtekten. Noe ligger i beskrivelsen og noe ligger i oppbyggningen. Oppmerksomheten er så rettet mot miraklene Kevin skal utrette at man glemmer å følge med på de andre.

I bokas andre halvdel har Kevin en helt annen rolle og en helt annen dynamikk. Det blir en analyse for en annen gang. For nå nøyer jeg meg med å si at Björnstad med alle sine styrker og svakheter er med og former Kevin og at de holdningene han har blitt drillet i definitivt har ledet han til å bli en voldtektsmann.