Det kreves en landsby - 2

- for å forherlige en voldtektsmann. 

Del 1 - Sinne

Den siste gangen leseren får følge Kevins tanker er umiddelbart etter at Benji har dratt fra festen - i kapittel 20. Kevin hevder at Benji er det eneste frie vesenet han vet om og kapittelet slutter med at Kevin er "livredd for å våkne opp en dag og oppdage at den andre superhelten er borte."

I kapittel 21 skjer voldtekten.

Kevin går inn og Maya er der. Så han støtter seg til henne. De går ut på kjøkkenet, drikker veldig, veldig mye. Har drikkeleker og konkurranser. Kevins lynne bygger seg opp og blir vassere jo mer han drikker og jo mer Lyt egler. (Her kommer en scene mellom Lyt og Ana som er skikkelig ful, og støtter helt oppunder Anas beslutning om å dra fra festen. Men mer om det i analysen av Ana.)

På tomannshånd med Maya begynner Kevin bra, flørtende. Han gir Maya jointen som Benji rullet til han. Det er første gang Maya prøver weed. De snakker sammen som to tenåringer som er interessert i hverandre, likevel blir han subtilt mer brutal ettersom samtalen utfolder seg. Det begynner verbalt og fortsetter fysisk.

Kom igjen nå, for faen. Ikke vær kostbar! Jeg kan gå ned og hente en hvilken som helst jente jeg vil der nede og knulle i stedet."

Vi har nådd Kevins sanne jeg nå. 

Han er sint, han veddet om at han skal få akkurat Maya i seng og han tåler ikke å tape. Først på dette punktet er det helt åpenbart at det er Kevin som er antagonisten.

Kevin voldtar Maya. Det må en distraksjon til for at hun skal komme seg unna. Han har holdt henne nede, revet i stykker blusen hennes uten at hun har klart å gjøre motstand, men når han blir klar over at Amat ser dem, får Maya kneet han vekk. Hun klarer også å slå han så hun etterlater blåmerker og klor.

Det at de blir sett, at Kevin blir ferska er interessant. For Kevin som har en så høy fasade og har bygget livet sitt rundt å være perfekt på hockeybanen og unnvikende utenfor, er det ekstra ironisk. Han blir avslørt i sitt livs dårligste øyeblikk, akkurat mens hybrisen var som størst og dømmekraften på sitt aller svakeste.

Vi følger Maya og Amat videre ut av Kevins rom. Kevin blir selv igjen og leseren kommer ikke inn i hodet hans etter dette. 

Når vi møter Kevin dagen etter, er han rasende. Mest sannsynlig fordi har skjønner at han er avslørt (ikke bare som voldtektsmann, men som menneske) og egentlig er redd. Etter å ha ringt Benji ustanselig uten å få svar, står han og skyter pucker i hagen. Benji (som har møtt Maya i skogen og forstår hva som har skjedd) møter opp hjemme hos han. Ikke for å besvare anropene, men for å konfrontere han. 

Det Kevin kvelden før fortalte leseren at han er livredd for, skjer i denne scenen. 

Oppførselen hans reflekterer handlingsmønstre som har vært der hele tida, men nå er det åpenbart. Hele veien har vi sett dynamikken der Kevin drar frem Benjis dårligste sider (han doper seg, han slåss, han pleide å tisse på seg som barn osv...) og gjør narr av dem, mens Benji føyser han av uten å ta igjen. Det er akkurat hva som skjer her også, men Kevins raseri dytter han langt forbi den gemytslige småknuffinga vi har sett før. 

Han freser, fnyser, brøler, skyter over mål, slår i stykker kølla, kyler den inn i målet. Kevin prøver først å kommandere Benji, unnviker spørsmål og parerer alt som kan ligne kritikk med sine egne anklager om dop, at Benji svikter når han trengs, at han er en snylter og ikke minst et virus. 

Symbolsk nok får han ikke en eneste puck i mål. Jeg liker det grepet. På enkelte punkter i boka finnes det sånne metaforer. To karakterer som snakker om en ting mens den allvitende fortelleren innlysende hinter til noe annet. (Og om jeg finner nok stoff, kanskje skriver jeg en post om det en gang også.)

Bomminga beskriver sinnstilstanden til Kevin, men er også et hint om at han, etter mange års vennskap, er helt clueless om hvem Benji er. (Både om at han er skeiv og hva han står for eller hvorfor han tar de valgene han gjør.) Benji utfordrer han hele veien på det uten å få rett svar: Du vet hvorfor jeg dro fra festen og Hva? Hva er jeg, Kev? Si det. Kevin er blank.

Hvor sårende er ikke det? Å vite at en du har trodd har vært din beste venn aldri har sett deg, at det aldri har vært noen stilltiende aksept der. De skilles uten å se seg tilbake.

Denne scenen er sammen med voldtekten de eneste scenene hvor vi ser Kevin aggressiv. 

Vi er cirka midt i boka og blikket på Kevin som snevret seg inn mot han i første halvdel fjerner seg igjen fra han etter dette. 

Del 2 - Fravær

Deretter rekker Kevin å ta seg sammen. Masken kommer på og fasaden er oppe innen foreldrene kommer hjem igjen. Med dem funker det sånn delvis, for tross sin fraværenhet fornemmer de at noe er feil. 

Faren tar seg for første gang på ti år tid til å skyte pucker med sønnen om morgenen før han drar på jobb. Det er uvisst om denne seansen handler om at han merker noe er rart, eller om det handler om at det er en uke til finalen og at faren er opptatt av at Kevin vinner. Som for å understreke hvordan hele Kevins oppdragelse har ledet han dit han står, avslutter faren med: Det dreier seg om hva slags mann du vil være. En mann som går ut og tar det du fortjener, eller en som står i et hjørne og venter på at noen skal gi det til deg.

Moren har derimot funnet Mayas bluseknapp og sett sengetøyet Kevin vasket. Hun har også sett et stort hakk i kjellerdøra og skjønner at noe er galt. Litt uforstående og klønete (som en mor som litt for sent har forstått at det er på tide å bry seg), tar hun formiddagen fri for å være med Kevin. Selvfølgelig blir hun føyset av, for Kevin skal på skolen, men hun slutter ikke å ha betenkeligheter.

På vei til skolen er Kevin allerede i ferd med å bygge nye allianser og skape en ramme for sin historie av hva som skjedde. Han praier Lyt, krever penger for veddemålet og gjemmer seg bak han allerede fra mandag morgen. 

Den neste Kevin forsøker seg på, er Amat. Det har gått veldig bra med Lyt, og Kevin vet at Amat så noe. Han føyser det av med et Du vet hvordan jenter er og går videre med å fortelle Amat hvor bra team de to kommer til å bli på A-laget. Først hører Amat på Kevin. Han har vært knuffa rundt av dem så lenge at vennskapet de tilbyr nå er utrolig fristende. (Heldigvis snur Amat, men man kan vel ikke akkurat laste han for at han blir fristet der en stund.)

Så blir det stille. 

Maya har ikke fortalt noe, ingen andre heller. Kevin venter og våker, evig bevisst om at han kan bli tiltalt når som helst. 

Leseren blir tatt med vekk fra Kevin. Historien spinner rundt Maya og Ana, gutta som forbereder seg til match, og Peters samtale med en talentspeider fra NHL. (Der han bedyrer at Kevin er fri for "off the ice-problems".) Kevins far kjøper nye køller til hele laget og alle er de på vei til å sette seg i spillerbussen når Kevin blir henta av politiet.

Som vanlig er det andre som reagerer for Kevin. 

Bobo og William Lyt prøver å sperre veien, Maggan Lyt tar bilde av politimennene, Kevins far brøler til politiet. Kevin selv følger lydig med, slik han alltid har gjort. Latt andre bråke i hans sted. Det krever et helt spesielt sett av lederegenskaper for å få til noe sånt. 

Kanskje får vi et glimt inn i hvor viktig Kevin er når laget hans spiller og taper uten han. David som betrakter dem påstår at mange av spillerne spiller sin beste kamp noensinne, likevel klarer de ikke å vinne uten Kevin. 

Etter kampen skjønner laget hvorfor Kevin ble hentet av politiet. Guttas første reaksjon, med Lyt i spissen, er å beskylde Maya for å lyve. Hun gikk frivillig, hun var slutty kledd, hun er en hore. Allerede samme natt er Lyt og Bobo på. De skal vise hvor høyt de elsker lagkapteinen sin og samler laget til å patruljere byens gater. Kevin har ikke bedt dem om det, men de gjør det i hans navn. 

Det som skjer nå speiler scenen med Jeanette før voldtekten. Flokkmentaliteten er så sterk her at Kevins lag er rede til å forsvare hva som helst fra han. I gatene og på nett. Hetsingen av Maya har begynt. Den kommer fra Kevins lagkamerater og sprer seg derfra. 

Når Kevin kommer ut fra politistasjonen på mandagen, er også faren koblet på. Alle Kevins støttespillere er der for å følge med han. Faren kontakter sponsorer og forretningskontakter som kan bygge oppunder Kevins rett til fortsatt å spille. 

Leseren er veldig fjernt fra Kevin nå. Får ikke være med i avhør eller når han etterhvert er omringet av sine håndtlangere hjemme. Det nærmeste vi kommer er morens visshet om at Kevin er skyldig. 

David er også der. Han beskriver det hele som en scene fra Gudfaren, og på mange måter kjennes det sånn. Kevins far er skremmende effektiv i sin organisering av et forsvar for Kevin. Og akkurat som Kevin har lært av han, lar han tvil og det faktum at folka som er der er avhengige av Kevins hockeytalent komme dem til gode. Kevin er ikke dømt for noe, og han må jo få fortsette på laget, ellers er de ingenting.

Når David konfronterer Kevin med anklagen lyver Kevin blankt. Ser David rett inn i øynene, gråter sine krokodilletårer og drar en: Tror du JEG kunne gjøre noe sånt? Vi møter ikke lenger Kevin, men den påkosta, oppstylta fasaden hans. 

Etter det forsvinner Kevin. Også et bevisst grep av forfatteren. Kevins måte å operere gjennom andre opprettholdes. Det er byen som forandrer historien, ikke Kevin selv.

Del 3 - Sammenbrudd

Alt i alt ser det lenge ut til at Kevin har vunnet - slik han alltid gjør. 

Han måtte kanskje i avhør, fikk en skrape, men saken ble henlagt og Kevins far og allierte har sørget for at han kan fortsette i Hed Hockey til høsten. David er også en viktig brikke. Han blir med som Kevins trener i Hed. Rettferdiggjør det med at han er der for spillet og at det som skjer utenom ikke er hans problem.

Kevin voldtok. Maya blir sjikanert og hetset på skolen hver dag. Peter sliter med å holde hockeyklubben sammen, Amat sliter med å hjelpe sin mor å holde mat på bordet, Benji er alene. De som har gått imot Kevin er få og de er venneløse etter at far Erdahl har kjøpt opp halve byen på sønnens vegne. Vi vet lite om hvordan Kevin egentlig har det. Vi har ikke fulgt han. 

Først når saken er henlagt, dukker Kevin opp on-screen igjen. 

Han sender melding til Benji og ber Benji møte han på øya der de tilbrakte somrene som barn. Benji har egentlig en avtale med bassisten og er allerede på vei, men klarer ikke overse meldingen fra Kevin. Han ditcher avtalen sin og drar for å møte Kevin på øya. 

Stedet er ikke tilfeldig valgt, det er heller ikke Kevins ord. Han bruker samme taktikk overfor Benji som han har brukt til alle. Lover gull og grønne skoger hvis Benji blir med over til Hed. Forespeiler han at de to kan få alt i Hed - at Björnstad kan dra til helvete... 

Det er Kevins første feil og indikasjon på at han fortsatt ikke aner hvem Benji er. Neste feil er at han nekter å svare om voldtekten. Støtter seg på at saken ble henlagt og at han derfor ikke kan ha gjort det. Han kommer med en vag unnskyldning, like clueless som da de møttes i hagen. Helt ute av stand til å si de rette tinga, feiler han i å vinne Benji tilbake og samtidig viser han leseren at han ikke har forstått eller lært siden vi så han sist. 

Faktisk må det selvtekt til. 

Det er en selvtekt jeg ikke er fan av, men jeg skjønner Maya utrolig godt. Ikke minst gir det en form for balanse, Kevin forbrøt seg mot henne. Likevel er det hun som lever med hetsen og konsekvensene det har fått for henne selv, familien og hele byen hver eneste dag. Tanken om at han skal gå rundt og spille hockey for Hed og lykkes og være bejublet fortoner seg selvfølgelig uutholdelig. Er det ikke da bare alt for fristende å få han til å kjenne seg like redd?

Kapittelet der skuddene skjer er kryssbeskrevet med et fremtidsglimt. Forfatteren tar oss med til ti år frem i tid samtidig som vi avventer skuddene fra Maya. 

Hun er en vellykket musiker, han spiller ikke lenger hockey men er gift og har barn på vei. Det er hovedsaklig Kevins kone vi får lese dette fremtidsglimtet gjennom. Vi får se at skuddene som faller kommer til å endre alt. Fordi de skremmer vettet av Kevin, fordi han fortsatt sover med lyset på ti år senere og fordi hans kone vet hva han har gjort og klarer å elske han likevel. 

I hele den utrøstelige miseren som er Björnstad finnes det altså en lykkelig slutt. 

Både for offeret og for overgriperen - utrolig nok. Og først ble jeg opprørt da jeg leste dette. Maya skyter han med et skremmeskudd som virkelig skremmer , som får han til å pisse på seg og bli liggende i snøen hele natta. Hun ødelegger han effektivt og tilfredsstillende, men likevel klarer han altså å karre seg til både kone og barn og noe som ser ut som et bra liv. Det føltes urettferdig ved første blikk.

Så leste jeg Vi mot er og kom til å tenke annerledes på det. Boka åpner nemlig med at Kevin og moren hans forlater Björnstad. I de par månedene som har gått har foreldrene blitt skilt. Faren vil ikke lenger ha noe med dem å gjøre, men moren tar med seg Kevin når hun forlater byen. En lutret Kevin som hun rett ut sier at hun aldri kommer til å tilgi. 

På vei ut av byen spør Kevin moren om han kan bli et annet menneske. Nei, men man kan bli et bedre, svarer hun. Og det er akkurat det man kan. 

I det øyeblikket må jeg innrømme at jeg begynte å tenke nytt, ble villig til å tenke noe annet. En ting å være offer for voldtekt med påfølgende hets og shaming, å være Maya. Det har jeg tenkt igjennom mye. 

Men å være overgriperen - og angre... Det er en innfallsvinkel jeg ikke har besøkt særlig mye, ikke egentlig vært villig til å besøke før heller. For Kevin er også et menneske. Han er 18 år når han forlater Björnstad, og han skal leve et langt liv vel vitende om det han har gjort. 

Kanskje var det i denne lille tekstpassasjen, den og et par andre, at jeg innså at jeg virkelig elsker disse bøkene. At de gir meg nye perspektiver, at de får meg til å tenke og ikke minst være villig til å føle noe annet på en annen måte enn det jeg har gjort før.