Tusen og ett liv

Den som er ærlig kan bli sveket av andre, vær ærlig likevel.  Den som er vennlig kan bli baktalt av andre, vær vennlig likevel. Alt godt du gjør i dag kan bli glemt av andre imorgen, gjør godt likevel. Alt du bygger kan bli ødelagt av andre, bygg likevel. Til slutt er alt mellom deg og Gud, det dreide seg uansett aldri om deg og de andre. Disse ordene henger midt i et hav av NHL-plakater over Amats seng. Det er snart 16 år siden han ble født og en sykepleier hvisket dem som en bønn i øret på moren hans. Vi møter Amat for første gang på rommet hans. Der har han skøytene sine som han bærer frem og tilbake til ishallen hver morgen, oppbevarer dem sammen med alt han drømmer og tror på. Fatimas bønn for sønnen virker tilforlatelig når du leser den første gang, men akkurat som Anas smoothiefest og Kevins målfest er dette første møtet med Amat historien hans i et slags mikrokosmos. Man legger kanskje ikke så godt merke til vaskehjelpens sønn, men han er med henne på jobb hver morgen. Der ...

Det var en gang en bok - som ble til en tv-serie. Ingenting revolusjonerende med det. Og så HBO-serie, da. Jeg som fremdeles bærer nag mot HBO for at de ødela favoritt-bøkene mine med den der dumme drage-serien... Blæh! Jeg var spent.  Björnstad er en bok som graver dypt og gir deg originale vinklinger, nytt tankemateriale og utfordrer deg på dine egne sannheter. Den kan leses flere ganger, og man oppdager stadig noe nytt.  Originalhistorien har et vell av karakterer. Selv om noen av dem er i bare 2-3 scener, er de så effektivt beskrevet at man bryr seg. Den har karakterer som man kanskje dypest sett misliker, men som likevel klarer å vekke sympati og tilsynelatende bra karakterer som sier og gjør ting som bare ikke kjennes rett.  Dessuten er det boka stappfull av lokal mytologi. Av gamle og nye historier som binder menneskene sammen. Hvordan kan en serie klare å gjenskape noe sånt? Først vil jeg si at serien er god. Den er ikke noe prestisjemakkverk med folk på utstillin...

For å skrive om noe annet enn Björnstad for en gangs skyld, kan jeg gjerne trekke inn en god bok jeg leste i helga. Hør her'a av Gulraiz Sharif er både varm og noen ganger sånn akkurat passe frekk. Det var en skikkelig feelgood, men det betyr ikke at den ikke har både et budskap og mye vekt.  For det første likte jeg Mahmoud kjempegodt. Det var spennende å være med på hans betraktninger rundt seg selv, sin plass i verden og alt som rørte seg rundt han. Observasjonene og kommentarene hans er til tider rørende. Han snakker om innvandrere, folka i blokka det han bor og "norske" nordmenn med skråblikk.  Selv har han enkelte identitetskriser som gjerne er knytta til å være oppdratt i en kultur og bo i en annen. Han har ganske liberale foreldre, men likevel er det tydelige forskjeller i verdigrunnlaget hans som holder han fra å være helt gora. Dessuten er FrPs retorikk, regjeringens også stadig med som et lite spøkelse i bakgrunnen.  Jeg likte hvordan det at farens bror, Uncle ...

For kvinnene i Björnstad er slibrig garderobesnakk og misogyne kommentarer hverdagskost. Karriérekvinne er et så sjeldent begrep at folk sier i andektig tone og med dårlig skjult forakt.  På Höjden går de hjemme på stas. De bryr seg om og med andre, og bidrar til samfunnet med lekre pastasalater og potetsalater til enhver anledning. Kvinnene som jobber i Björnstad sjelden karrièrekvinner. De er innvandrerkvinner/alenemødre/single eller alle tre. Likevel er de  harde som skogen, sta som isen,  og skaper en tilværelse for seg selv midt i misæren.  Ana representerer dem godt. "Hun lager smoothie. Eller han tror i hvert fall det, for hele benken flyter over av en fiendtlig rosa sørpe som dråpe for dråpe nærmer seg kanten og gjør seg klar til å angripe, beseire og annektere parkettgulvet. [...] Så setter hun i gang mikseren uten å legge på lokket først." Vi møter Ana i ferd med å rote til Peters kjøkken - en frekk, uvøren tenåringsjente som lager smoothie uten lokket på. ...