Hør her'a

For å skrive om noe annet enn Björnstad for en gangs skyld, kan jeg gjerne trekke inn en god bok jeg leste i helga. Hør her'a av Gulraiz Sharif er både varm og noen ganger sånn akkurat passe frekk.

Det var en skikkelig feelgood, men det betyr ikke at den ikke har både et budskap og mye vekt. 

For det første likte jeg Mahmoud kjempegodt. Det var spennende å være med på hans betraktninger rundt seg selv, sin plass i verden og alt som rørte seg rundt han. Observasjonene og kommentarene hans er til tider rørende. Han snakker om innvandrere, folka i blokka det han bor og "norske" nordmenn med skråblikk. 

Selv har han enkelte identitetskriser som gjerne er knytta til å være oppdratt i en kultur og bo i en annen. Han har ganske liberale foreldre, men likevel er det tydelige forskjeller i verdigrunnlaget hans som holder han fra å være helt gora. Dessuten er FrPs retorikk, regjeringens også stadig med som et lite spøkelse i bakgrunnen. 

Jeg likte hvordan det at farens bror, Uncle G kom på besøk ga oss muligheten til å se Oslo og livet gjennom Mohmouds øyne mens han guider sin ganske så lite reisevante onkel rundt i byen.

Mahmoud bror, Ale, føler seg født i feil kropp. Han er bare 10 år, men allerede er det tydelig at han elsker Barbie, pene kjoler og såpeopera. Jeg likte også den delen av historien veldig godt. Både fordi den viste Mahmouds streben mellom forskjellige verdisett og hans styrke som storebror. Han påtar seg å fortelle foreldrene om Ali. 

Ikke det - mahmoud har selv tvil. Mye er knytta til at han bekymrer seg for at Ali vil få et vanskelig liv, men det er også glimt av savn etter en bror han kan se på actionfilmer med. 

Det går veldig bra i denne historien. Forholdene tatt i betraktining. Mor og til og med far er såpass romslige at de kan godta sønnedatteren sin. Ikke helt uten kamp, men alt i alt er det en fin familie Mahmoud kommer fra. Til og med Uncle G er veldig tydelig på at han godtar Ali/Alia som hen er. 

Jeg liker at det går så bra. Vi trenger sånne historier!

Selv om det finnes mange familier som ville reagert på helt andre vis, gjorde ikke akkurat denne familien det. Heldigvis. Og det er bra. For litt av budskapet er jo at Oslo skal være en by der man kan komme med annerledesheten sin og være akkurat den man er. (Selv om man er muslim.)

Jeg tror veien dit er romaner som dette.