Ikke en sånn som får en lykkelig slutt?

For kvinnene i Björnstad er slibrig garderobesnakk og misogyne kommentarer hverdagskost. Karriérekvinne er et så sjeldent begrep at folk sier i andektig tone og med dårlig skjult forakt. 

På Höjden går de hjemme på stas. De bryr seg om og med andre, og bidrar til samfunnet med lekre pastasalater og potetsalater til enhver anledning. Kvinnene som jobber i Björnstad sjelden karrièrekvinner. De er innvandrerkvinner/alenemødre/single eller alle tre.

Likevel er de harde som skogen, sta som isen, og skaper en tilværelse for seg selv midt i misæren. 

Ana representerer dem godt.

"Hun lager smoothie. Eller han tror i hvert fall det, for hele benken flyter over av en fiendtlig rosa sørpe som dråpe for dråpe nærmer seg kanten og gjør seg klar til å angripe, beseire og annektere parkettgulvet. [...] Så setter hun i gang mikseren uten å legge på lokket først."

Vi møter Ana i ferd med å rote til Peters kjøkken - en frekk, uvøren tenåringsjente som lager smoothie uten lokket på. Hun kjennes plassert der for å irritere vettet av oss alle. Og akkurat det oppnår Backman effektivt. Men jeg nekter å tro at smoothiesølet er tilfeldig eller bare en morsom irritasjonsfator. Jeg har tenkt mye på Ana og smoothien hennes - et enormt effektivt og fordekt frampek. Ana vil være delaktig i å mye "søl" før historien er omme. 

Jeg plukker i småbiter og analyserer - igjen. 

Here be spoilers.

Hun bor med sin alkoholiserte far og jakthundene deres i et arvet hus på Höjden. Når farens fyll blir for ille, sover hun i uthuset med hundene. Moren forlot dem fordi hun ikke orket mer. Hun ønsket å ta med seg Ana, men Ana valgte å bli. Hun var redd faren ville gå til grunne. Vi ser igjen og igjen at Ana velger sin far foran alle andre. En interessant refleksjon over pårørende til rusavhengige.

Faren klarer i sin tur ikke alltid å stille opp, men han er den som har introdusert Ana for skogen hun elsker og lært henne om jakt. 

"Ana var en tornado. En hundrekantet kloss på et sted der alle skulle passe i runde hull."

Ja, hun er vanskelig å like! Backman ikke bare sier det, men viser også. Det følger mye støy og egenfokus med henne. 

("Not like other girls"-tropen er kanskje en av de tropene jeg liker minst. Både Lucy Pevensie og Arya Stark irriterer meg grenseløst.Jeg ser meg selv som en tøff jente, men den greia med oposisjon og grenseløs selvhevdelse får piggene mine ut. Det er vanskelig å finne treffende karakterskildringer av denne litterære "arketypen".)

Ana er både frekk og selvopptatt, men finnes ikke selvgod. Kanskje er det fordi jeg gjenkjenner et par trekk fra meg selv jeg misliker at min dislike kom instinktivt frem i første scene. Hun tar seg til rette hos familien Anderson og buser ut med ubehagelige sannheter. 

F.eks: Peter spør Maya: Skammer du deg over meg? Ja, svarer Ana for Maya. Ubehagelig og direkte. 

Likevel... Det er umulig å ikke også sympatisere med henne. 

Livet til Ana er beinhardt og fullt av skuffelser, men hun er snarrådig. Hun kjemper mot mobbing, fordommer og byens inngrodde sjåvinisme - ofte alene fordi foreldrene hennes ikke virker. Noen ganger blir hun behandla urettferdig, andre ganger legger hun feller for seg selv. 

Jeg vil gå så langt som til å påstå at Ana har en "tragisk flaw". (Et personlighetstrekk som svekker dømmekraften hennes og har potensiale i seg til å føre til hennes fall. Som Hamlets ubesluttsomhet, Antigones stolthet og Othellos sjalusi. Ana har sin vrede. 

I Björnstad-universet kan vi sette det i sammenhen med Kevins hybris og hvor galt det gikk.

Vreden løper av gårde med Ana når hun føler seg urettferdig behandla. Den får henne til å gjøre absolutt forkastelige ting, selv om hun alltid angrer og forsøker å rydde opp. 

Selv sier hun flere ganger at hun "ikke er en sånn som får en lykkelig slutt." Jeg har en ubehagelig mistanke om at hun har rett. 

(Det finnes ikke noe "ti år senere"-frampek om henne, sånn som det gjør om veldig mange av de andre karakterene. Betyr det at hun ikke er der om ti år? Eller er det bare at vi lesere ikke skal vite for mye?) 

Jeg analyserer tre situasjoner hvor hun i sinne gjør livet surt for andre og håper det finnes hint om hennes skjebne der.

1.Festen

Ana og Maya er bestevenninner. Det har de vært siden Ana dro Maya opp av isen da de var seks. Hun har ingen andre venninner enn Maya. 

Til Kevins fest har Ana sjekka sminken og de er forsinka. Kevin har selv invitert dem, og hun vet at Maya er interessert i han. Kevin har lovet Ana at Benji kommer, men han forlater festen i det de ankommer. Skuffa holder Ana seg til Maya. Hun drikker ikke noe særlig, i stedet observerer hun.

Etter en tur på do blir Maya borte for henne, og hun blir overfalt av en dritings Lyt som trakasserer henne for et ligg. Ordene hans er ubehagelige. Vi må si til Anas forsvar at hun fortsetter å lete etter Maya her, men når kommentarene blir for ufine og jentene på kjøkkenet sier at Maya er en hore som har blitt med Kevin opp på rommet, blir hun sint, setter telefonen på lydløs og stikker. 

Det er vanskelig å laste henne. Hun tror på de andre og føler seg svikta. Men voldtekten av Maya skjer altså uten at Ana forsøker å gjøre noe eller blir for å fange opp venninna si etterpå. Vi ser ikke mer til Ana den helgen. Får bare vite er at Maya lengter etter å snakke med henne, men at hun ikke tar telefonen og ikke ringer tilbake. 

Når vi møter henne på mandagen skjønner vi at hun er sint og sjalu. Hun ikke er villig til å høre hva Maya har å si. Først senere i uka, når hun treffer Kevin i joggeløypa og oppdager at han er redd henne, innser Ana at det kan ha vært noe helt annet som skjedde enn det hun tror.

Dette er første gang vi ser at Anas sinne leder henne til dårlige valg. 

(Ikke en stor og uforklarlig feil, men likevel - stygt gjort av Ana å straffe Maya for noe hun ikke har fått mulighet til å forklare. Særlig når vi også kjennes Mayas side av saken.

Heldigvis blåser det fort over når Ana drar til Maya for å høre hva som virkelig hendte. 

2. Anmeldelse

Allerede hjemme hos familien Andersson lar Ana sinnet løpe av gårde med seg igjen. Denne gangen ikke på egne vegne, men Maya forteller alt og Ana kjører beinhardt på at hun må anmelde. Er man 15 med en sterk rettferdighetssans, er ikke det så irrasjonelt. 

Men det begynner å bli tynnslitt når Maya forklarer:

"Akkurat nå har Kevin bare gjort meg noe vondt. Men hvis jeg forteller det, lar jeg ham gjøre vondt mot alle jeg er glad i også. Jeg orker ikke det."

Ana fortsetter å presse:

"Jo, for ellers kommer han til å gjøre det igjen. Mot en annen."

Hun har rett, så klart. Men er det Mayas ansvar? Og vil det forandre noe å anmelde?

Maya anmelder med Anas ord som tungen på vektskåla og Kevin blir henta av politiet foran øynene på laget sitt. Fordi alt skjer samtidig, får familien Andersson hele byen på nakken og sjikanen begynner. Det er med meldinger, lapper i skapet og melk i hodet i kantina på skolen. 

Ana vender Maya ryggen når hun ser hetsen som oppstår.

Anas føtter flytter hele verdens tyngde for hvert skritt da hun bøyer hodet og setter seg ved et annet bord, i et annet hjørne. Skammen skal følge henne til døden.

Her hadde jeg vondt for å holde på min sympati med henne, men det har hun selv også. Nok en gang har sinnet satt Ana i en posisjon der hun skammer seg, teller feilene sine og går alene. 

Denne gangen ser faren hennes at hun har det vondt og tar henne med ut i skogen. Hele far/datter-jaktturen viser hvor fin dynamikken dem imellom er og hvorfor det er så vanskelig for Ana å vende han ryggen. (Det er her min spontane sammenligning med Harpa kommer inn. En lignende fortelling, men jeg liker denne gjennomføringa bedre. Dessuten følger vi Ana og faren videre. Ser hvordan han kan være edru og en fin far den ene dagen, men gå på fylla bare uker senere og ødelegge alt.)

Ana og Maya blir venner igjen, mest fordi Maya vil lære å skyte. Ana forstår det, men lukker øynene fordi hun er ensom og trenger Maya. 

Gjennom den første boka er Ana 15. Man kan forstå valgene hennes. Likevel eksemplifiseres flere ganger at Anas "flaw" dukker opp og hytter med neven. 

Det er imidlertid siste hendelse som jeg mener (eller håper) er Anas laveste punkt. 

Outingen

"Vi mot er" starter med at Ana og Maya tilbringer sommeren på det som pleide å være Kevin og Benji sin øy. Kevin har flytta fra Björnstad. Benji vil ikke være der med alle minnene, så han gir den til Maya og Ana som en gest. Ana lider med Maya på øya, kjenner seg medmobba, noe hun på en måte er. Det var ikke henne Kevin voldtok, men hun har fått gjennomgå for valgene sine. 

Høsten på skolen blir ikke bedre. Det er fortsatt lapper i skapet til Maya, faren til Ana drikker igjen og Maya blir gradvis mer preget av hvordan anmeldelsen har ødelagt byen og familien hun er glad i. 

Peter kjemper for en klubb som stadig trues av nedleggelse og Peter og Mira driver sakte fra hverandre. Rivaliseringen mellom Björnstad og Hed hockey eskalerer. Leo slåss for Björnstad i så stor grad at Gruppen forsøker å rekruttere han. Det topper det seg for Maya når broren må hente skoene sine på politistasjonen etter en slåsskamp og hendelsen driver foreldrene til en kjempekrangel. Maya overhører alt, venter til de har dratt og sniker seg ut på øya. Hun sender melding til Ana i håp om at hun kommer, og åpner en flaske vin som Ana gravde ned i sommer. 

Ana kommer ikke. Hun har sine egne problemer. Samtidig med meldingen fra Maya, får hun en telefon fra Ramona på Pelsen om at hun må komme og hente faren som er for full til å ta seg hjem selv. I valget mellom Maya og faren, velger Ana faren. (Tilbakevendende faktor jeg er redd er med og trigge Anas "flaw".) 

Hun finner faren utenfor Pelsen. Når hun strever med å få han hjem, hjelper Benji (som nå jobber der) til. Han bærer faren til Ana hjem. Benji hadde selv en far som var stamgjest på Pelsen og Ana opplever at hun kan snakke ganske åpent med han uten at han spør og graver. De snakker om Kevin og hva han gjorde og om å laste seg selv. 

(Ana konkluderer med at "de er ikke sånne som får en lykkelig slutt." Noe hun sier oftere om seg selv, men det er interessant at hun her drar inn Benji - særlig ettersom forfatteren har sådd veldig mye tvil om hvordan det egentlig vil gå med han. Anas tanker står som motvekt er Mayas to replikker om at hun håper han får en lykkelig slutt.)

Ana har gjennom en og en halv bok vært interessert i Benji på avstand. Det dukker opp i en slengkommentar i første skolescene i Björnstad og hintes stadig til gjennom bøkene. Nok en gang har Backman plantet noe som får mer betydning enn man tror. Når Benji både hjelper henne og snakker med henne om faren, ser hun en mulighet. Hun prøver å kysse han, men han skyver henne vekk og går.

Hun er under voldsomt press i denne scenen. Faren roper fra senga, men hun forsøker å ringe Maya. Maya har rukket å drikke seg dritings på øya, noe som blir tydelig når hun snakker med Ana. 

Alt rakner når Ana hører det. 

Hun går ut døra og følger etter Benji for å få svar på hvorfor han avviste henne. 

Benji går gjennom skogen til campingen og banker på hos læreren. (I Benjis narrativ har vi fulgt han fra å bli såra av lærerens avvisning til å innse at han vil gjøre noe med det, og at følelsene hans ikke kommer til å gå over.) 

Ana ser alt og blir sjalu og sint, et gjentagende tema for henne. Hun tar bilde av at de kysser og poster det på nett uten å tenke seg om, outer hockeylagets kaptein rett før laget skal ut i sin første kamp mot Hed. Nok en gang er hun ivrig på å få ut en sannhet som byen ikke tåler å høre fordi hun selv trenger å kanalisere sinnet sitt.

(Scenen fra Björnstad hvor Benji får øye på Maya i skogen rett etter voldtekten og bestemmer seg for å ikke si noe, speiles her. Benji ser at Maya gjør alt for å gjemme seg og konkluderer med at det ikke er hans plass å avsløre andres hemmeligheter. Ana poster bildet i et svakt øyeblikk, men innsikten i hvor raskt det spres mangler.)

Fortellerstemmen påstår at outingen er en forståelig handling. Jeg er veldig uenig! 

Den er enormt godt bygga opp gjennom to bøker, føyer seg inn i Anas vanlige mønster, men det hun gjør er bare nedrig. Mot Benji, mot læreren, mot Maya, mot hockeylaget og folka i byen. Ikke det, Ana angrer og prøver å gjøre opp for seg. Det er totalt innenfor rimelighetens grenser å tilgi henne, men hun kan ikke ta det tilbake. Men om dette, med påfølgende etterspill, ikke endrer hennes modus operandi er det lite håp for henne. 

Reaksjonene er forferdelige og hetsen begynner umiddelbart. Når jeg skrev at Ana gjør dette mot Maya, er det fordi Maya kjenner denne hetsen så alt for godt. For Maya ripper dette opp i alt hun selv har vært igjennom. Forrige gang var det henne og det har ikke en gang tatt slutt. Hun gjenkjenner også sprekken i Anas kameralinse, og vet at det er Ana som har posta bildene. Outingen ødelegger vennskapet mellom Ana og Maya i veldig lang tid. 

Igjen har Ana gjort noe i sinne som ødelegger for henne selv og de hun er glad i. 

Vidar og videre

Så hvor skal hun?

Hun skammer seg langt inn i sjela. Ettersom hun nå er avvist av Maya, er hun alene. Hun treffer Vidar, hockeylagets målvakt, forelsker seg i han. (Mer om Vidar og hans og deres mangelfulle utvikling i en annen post.) Det viktigste her blir hva han betyr for Ana, for dette er ikke noe crush. Forfatteren gjentar til det kjedsommelige at hvis de hadde fått et helt liv sammen... 

Vidar støtter Ana og Ana støtter Vidar. (Bortsett fra en episode der hun heller velger å gå tur med faren sin enn å se den første kampen hans.) Han tåler sinnet hennes, tåler til og med, med en viss ironisk distanse, at hun slår han. Sånn som han stiller opp, fører det til at han til slutt får ut av henne at det var hun som outa Benji. Hun har holdt angeren inne i seg og det har gnagd. Innrømmelsen løser opp mye. 

Hun våger til og med å fortelle Benji at det var henne. Han tilgir henne. (Litt overraskende, men ok.) Hun forstår også ut ifra samtalen med han at Maya aldri har fortalt han at det var hun som postet bildene. Benji ber også Maya om å tilgi Ana - fordi folk gjør feil og de er som søstre. (Nok en overraskende gest i lys av hans egen smellende dør til Kevin, men det er et gjentagende tema i bøkene at den som kan tilgi alltid vinner.)

Tilgivelsen fra Maya betyr alt. Det leder Ana til å bli med Maya på kampsporttrening. Maya og Leo har til nå vært de eneste medlemmene i Jeanettes kampsportklubb, men med Ana er de tre. Jeanette er tidligere proff, men måtte gi seg pga skader. Hun har stor tro på Ana og gjør en god jobb med å trene henne.

Likevel skal Ana få nok en smell. 

Vidar dør i en bilulykke. Han og Ana får ikke et liv sammen. Det er så tragisk som bare en tragedie kan bli. Anas liv er en oppvekst med kranglende foreldre, en alkoholisert far og elendige sosiale antenner. Hun har en eneste venninne hun kan stole på. Så finner hun altså Vidar. De er bra for hverandre, og før de har rukket mer enn å innrømmet at de er forelsket i hverandre, dør han.

Så tilbake til smoothien. 

Ana kliner rosa guffe utover benken i sin første scene. Hun søler til hele Peters kjøkken fordi hun forstatt er ung og sta og ikke vet hvordan ting skal gjøres. Men hun gjør det likevel.

Selvfølgelig er ikke det som skjer i verken Björnstad eller Vi mot er helt og holdent Anas ansvar. 

- Kevin ville voldtatt Maya uavhengig om Ana dro. 

- Voldtekten ville kommet for en dag selv om Ana ikke presset på for anmeldelse. 

- Benjis legning ville blitt avslørt før eller senere (selv om det hadde vært en fordel om han fikk gjøre det på egne premisser.)

Alle hennes valg er brikker, til og med i Peters avgjørelse om å si opp som sportssjef i Björnstad hockey. 

Spørsmålet vi fortsatt ikke har svar på, er hvorvidt Ana kan komme seg videre fra sin tragiske flaw. Hun var på god vei med Vidar, men vil hans død bety at hun starter på scratch? Kan hun lære av feilene sine og som Kevins mor sier, bli et bedre menneske? 

Kanskje? 

Kevin klarte akkurat det, og Ana innehar ikke halvparten av Kevins antagonisme. Derimot får hun urettferdig mange kjepper i hjulene på en helt annen måte enn Kevin får. 

Mot slutten av Vi mot er, vinner Ana sin første MMA-kamp. Det har gått en stund siden hendelsene i resten av historien, og Ana har trent og blitt god. Hun har karret seg opp etter tapet av Vidar, og Gruppen er med for å heie på henne. Jeanette er sammen med henne, Maya også. I tillegg har faren hennes sluttet å drikke (igjen). Kanskje er kampsport det hun trenger for å kanalisere sinnet sitt?

Jeg føler meg ikke overbevist, men jeg håper det. Det er bare at hun flere ganger har fått tilbud om å forlate Björnstad, men takket nei. Vil hun bli igjen og gå til grunne? Vil faren og lojaliteten til han holde henne tilbake? 

Håper i det minste å se mer til henne i neste bok og finne ut om hun virkelig har klart å bryte den dårlige sirkelen sin og om hun det stemmer at hun ikke er sånn som får en lykkelig slutt.