Eventyr i egen bakgård
Jeg bor i tredje etasje i en bygård, på St. Hanshaugen i Oslo. Det ligger en fin, gammel kirke like ved. Over veien og opp en bakke, så er du utenfor gamle Aker kirke. En gang fylkeskirken for hele Vingulmork.
Gamle Aker kirke fra ca år 1100 er eldste bygg på Østlandet. Nå like mye et monument over byens historie som Guds hus.
Uten å kunne stille kunnskap bak påstanden, var jeg overbevist om at stedet må ha vært åstedet for mystisk virksomhet fra tidenes morgen.
Ved nærmere undersøkelser, kunne flere kilder konstatere at det såvisst fantes sagn rundt stedet. Sagnet forteller om dragehuler under kirken. Haugen kirken står på, skal etter sigende hvile på fire stolper av rent gull. Under stolpene er et lite tjern der fire gullender svømmer.
Det er nettopp denne skatten, gullendene, som dragen vokter over. Dragen har også hule et sted ute ute på Hovedøya. Mang en natt farer dragen av sted i nattens mulm og mørke for å passe sin geskjeft der.
Drager er fascinerende vesner. Fantasi eller ikke.
Den fascinerer og lokker meg, som Tokiens drage, Smaug, eller Astrid Lindgrens, Katla, en gang har gjort det. Likeså gullendene. De gir assosiasjoner til eventyret om ”Risen som ikke hadde hjerte på seg”
I hodet har jeg allerede spunnet eventyr, og er på vei – som en annen Espen Askeladd – langs historiens og fortellingens uransakelige stier.
Gjennom strøket går en av byens eldste veier. Veien begynte en gang nede i gamle Oslo og fulgte Telthusbakken opp til Gamle Aker kirke. Derfra kan man vandre videre opp til St. Hansparken. Nok et av de stedene der undere skjer ved høylys dag.
På veien møter man som oftest en gammel alkis som spiller gitar. Han hilser på alle, og alle hilser på han. Han trenger ikke gå andre steder enn dit. Forbipasserende donerer han alle pengene han trenger. Det faller meg av og til inn at sangene han synger, kan inneholde skjulte budskap. Ledetråder i en gåte, eller nøkler til ukjente dører.
Hvis dette var et eventyr, ville mannen og sangene hans så definitivt vært en del av det hele.
I parken er statuer, fontener og store søyler nesten sakralt dandert. En eldre asiatisk mann går stille rundt og gjør chi-gong øvelser. Han er bestandig å treffe på faste steder, til faste tider.
Også ser han på folk.
Jeg mistenker han av og til for å vite noe vi andre ikke vet.
I et eventyr kunne han vært Mr. Miyagi, professor Digory Kirke eller for den saks skyld selveste Merlin.
Ikke det at jeg er så sikker på hvor dette eventyret skal lede oss. Kanskje er jeg ikke engang sikker på hva jeg leter etter. Mulig lå sannheten hos dragen i gamle Aker i første omgang. For som vi vet, moralen i mange gode eventyr at utgangspunktet gjerne også er målet.
Kanskje blir det en gang en god bok av akt dette.
Kanskje forblir det en idé, som noen andre en gang kan benytte seg av.
Poenget er først og fremst at mulighetene er der, i egne omgivelser. Ikke visste jeg at det fantes så mange spor av det eventyrlige her.
Men skulle kanskje åpne øynene og se det litt oftere?
Gamle Aker kirke fra ca år 1100 er eldste bygg på Østlandet. Nå like mye et monument over byens historie som Guds hus.
Uten å kunne stille kunnskap bak påstanden, var jeg overbevist om at stedet må ha vært åstedet for mystisk virksomhet fra tidenes morgen.
Ved nærmere undersøkelser, kunne flere kilder konstatere at det såvisst fantes sagn rundt stedet. Sagnet forteller om dragehuler under kirken. Haugen kirken står på, skal etter sigende hvile på fire stolper av rent gull. Under stolpene er et lite tjern der fire gullender svømmer.
Det er nettopp denne skatten, gullendene, som dragen vokter over. Dragen har også hule et sted ute ute på Hovedøya. Mang en natt farer dragen av sted i nattens mulm og mørke for å passe sin geskjeft der.
Drager er fascinerende vesner. Fantasi eller ikke.
Den fascinerer og lokker meg, som Tokiens drage, Smaug, eller Astrid Lindgrens, Katla, en gang har gjort det. Likeså gullendene. De gir assosiasjoner til eventyret om ”Risen som ikke hadde hjerte på seg”
I hodet har jeg allerede spunnet eventyr, og er på vei – som en annen Espen Askeladd – langs historiens og fortellingens uransakelige stier.
Gjennom strøket går en av byens eldste veier. Veien begynte en gang nede i gamle Oslo og fulgte Telthusbakken opp til Gamle Aker kirke. Derfra kan man vandre videre opp til St. Hansparken. Nok et av de stedene der undere skjer ved høylys dag.
På veien møter man som oftest en gammel alkis som spiller gitar. Han hilser på alle, og alle hilser på han. Han trenger ikke gå andre steder enn dit. Forbipasserende donerer han alle pengene han trenger. Det faller meg av og til inn at sangene han synger, kan inneholde skjulte budskap. Ledetråder i en gåte, eller nøkler til ukjente dører.
Hvis dette var et eventyr, ville mannen og sangene hans så definitivt vært en del av det hele.
I parken er statuer, fontener og store søyler nesten sakralt dandert. En eldre asiatisk mann går stille rundt og gjør chi-gong øvelser. Han er bestandig å treffe på faste steder, til faste tider.
Også ser han på folk.
Jeg mistenker han av og til for å vite noe vi andre ikke vet.
I et eventyr kunne han vært Mr. Miyagi, professor Digory Kirke eller for den saks skyld selveste Merlin.
Ikke det at jeg er så sikker på hvor dette eventyret skal lede oss. Kanskje er jeg ikke engang sikker på hva jeg leter etter. Mulig lå sannheten hos dragen i gamle Aker i første omgang. For som vi vet, moralen i mange gode eventyr at utgangspunktet gjerne også er målet.
Kanskje blir det en gang en god bok av akt dette.
Kanskje forblir det en idé, som noen andre en gang kan benytte seg av.
Poenget er først og fremst at mulighetene er der, i egne omgivelser. Ikke visste jeg at det fantes så mange spor av det eventyrlige her.
Men skulle kanskje åpne øynene og se det litt oftere?
Comments