Eskapisme..
Nok en gang et av disse temaene jeg hadde planlagt å skrive om lenge, og som jeg har mye å si om. Det var bare saken å faktisk få det skrevet ned..
Som overskriften antyder, mener jeg her evnen til å drømme seg bort. Vandre inn i en historie og bli der en stund, eller rett og slett pynte litt på sin egen historie.
Wikipedia omtaler fenomentet slik. Ikke en udelt positiv omtale. Eskapister er frustrerte, og ikke istand til å takle sin egen hverdag.
Så hvorfor er det da så mange av dem? for kan vi ikke si at den enkleste formen er kanskje å zappe på tv kveld etter kveld? Forsvinne inn i en verden av flimrende bilder, glossy farger og andres skjebner. Men hvem kan vel ikke kjenne seg igjen i den beskrivelsen?
Akkurat tv-kveldenes form for eskapisme er så vanlig at det er allment godtatt. Vi lever i det ultimate "brød og sirkus"-samfunnet, der hver husstand har sin egen hjernevaskemaskin stående i stua, og gjerne et par til plassert strategisk omkring i huset. Og hvis det ikke skulle være tilstrekkelig, har vi internett, pc-spill eller kino - bare for å nevne noe.
Allikevel, vil de fleste kunne rynke på nesa av mennesker som er i stand til å unnslippe virkeligheten i like stor grad uten hjelpemidler. Kreative, fortellende mennesker, som får en pinne til å bli et sverd eller en lue til å bli en flosshatt.
Det er gjerne disse menneskene som blir uglesett for ikke å kunne takle hverdagen.
Og kanskje kan de ikke det.
Ikke de heller.
Spørsmålet er bare: "Hvem har et mest innholdsrikt liv?"
Fantastene eller tv-seerne?
Flere filmer og litterære verk skildrer problemstillingen.
"Big Fish" og "Finding Neverland" er to eksempler på dette.
Eller vi kan gå lenger tilbake i litteraturhistorien og lese om hvordan denne formen for escapisme blandet med en dose galskap påvirker f.eks Don Quijote.
Hovedpersonene har stort sett til felles at de er harmløse, godsinnede mennesker, som synes verden blir for grå og kjedelig. J.M. Barrie forvandler for eksempel hunden Porthos til en dansende bjørn, kun med en dose fantasi. Og i Big Fish forteller Ed Bloom så mange historier/skrøner at han til slutt tror dem selv. Mens Don Quijote faktisk prøver å leve ut idealene i alle bøkene han har lest.
Litt interessant at det finnes så mye litteratur som skildrer dette.
Kanskje fordi enhver forfatter vet hvordan det er å forsvinne inn i en historie, og dermed slippe å se verden rundt seg. Det bor sannsynligvis en eskapist i enhver forteller. Sannsynligvis har også de fleste som forteller en slik historie følt konsekvensene på kroppen.
Som en av de menneskene som er oppvokst pendlende mellom Narnia, Middle Earth, Andeby, Junibakken og Huset i Skogen kan jeg se meg som disponert for å dukke ned i eventyrland.
Noe av det mast fantastiske jeg vet, er å lese en bok for første gang som virkelig fenger.
For det er ikke alltid at virkeligheten er slik man vil ha den.
Noen ganger er brøet muggent når man har tenkt å spise frokost, eller arbeidsdagen ble mye mer hektisk og mer stressende enn forventet, eller ingen ringer selv om man venter på en telefon.
Det er vel først og fremst i de stundene at alle kunne trengt en Julie Andrews som synger om "Raindrops on roses and whiskers on kittens.."
(Se, der har vi nok et eksempel på eskapisme i fri utfoldelse)
For meg blir det faktisk langt mer skapende og givende å pynte på livet sitt i sånne stunder, enn å forsvinne ned i sofakroken hver bidige kveld for å stirre på tv.
Så nok en gang må jeg stille spørsmålet om det er fantastene eller tv-titterne som får mest ut av livet?
Som overskriften antyder, mener jeg her evnen til å drømme seg bort. Vandre inn i en historie og bli der en stund, eller rett og slett pynte litt på sin egen historie.
Wikipedia omtaler fenomentet slik. Ikke en udelt positiv omtale. Eskapister er frustrerte, og ikke istand til å takle sin egen hverdag.
Så hvorfor er det da så mange av dem? for kan vi ikke si at den enkleste formen er kanskje å zappe på tv kveld etter kveld? Forsvinne inn i en verden av flimrende bilder, glossy farger og andres skjebner. Men hvem kan vel ikke kjenne seg igjen i den beskrivelsen?
Akkurat tv-kveldenes form for eskapisme er så vanlig at det er allment godtatt. Vi lever i det ultimate "brød og sirkus"-samfunnet, der hver husstand har sin egen hjernevaskemaskin stående i stua, og gjerne et par til plassert strategisk omkring i huset. Og hvis det ikke skulle være tilstrekkelig, har vi internett, pc-spill eller kino - bare for å nevne noe.
Allikevel, vil de fleste kunne rynke på nesa av mennesker som er i stand til å unnslippe virkeligheten i like stor grad uten hjelpemidler. Kreative, fortellende mennesker, som får en pinne til å bli et sverd eller en lue til å bli en flosshatt.
Det er gjerne disse menneskene som blir uglesett for ikke å kunne takle hverdagen.
Og kanskje kan de ikke det.
Ikke de heller.
Spørsmålet er bare: "Hvem har et mest innholdsrikt liv?"
Fantastene eller tv-seerne?
Flere filmer og litterære verk skildrer problemstillingen.
"Big Fish" og "Finding Neverland" er to eksempler på dette.
Eller vi kan gå lenger tilbake i litteraturhistorien og lese om hvordan denne formen for escapisme blandet med en dose galskap påvirker f.eks Don Quijote.
Hovedpersonene har stort sett til felles at de er harmløse, godsinnede mennesker, som synes verden blir for grå og kjedelig. J.M. Barrie forvandler for eksempel hunden Porthos til en dansende bjørn, kun med en dose fantasi. Og i Big Fish forteller Ed Bloom så mange historier/skrøner at han til slutt tror dem selv. Mens Don Quijote faktisk prøver å leve ut idealene i alle bøkene han har lest.
Litt interessant at det finnes så mye litteratur som skildrer dette.
Kanskje fordi enhver forfatter vet hvordan det er å forsvinne inn i en historie, og dermed slippe å se verden rundt seg. Det bor sannsynligvis en eskapist i enhver forteller. Sannsynligvis har også de fleste som forteller en slik historie følt konsekvensene på kroppen.
Som en av de menneskene som er oppvokst pendlende mellom Narnia, Middle Earth, Andeby, Junibakken og Huset i Skogen kan jeg se meg som disponert for å dukke ned i eventyrland.
Noe av det mast fantastiske jeg vet, er å lese en bok for første gang som virkelig fenger.
For det er ikke alltid at virkeligheten er slik man vil ha den.
Noen ganger er brøet muggent når man har tenkt å spise frokost, eller arbeidsdagen ble mye mer hektisk og mer stressende enn forventet, eller ingen ringer selv om man venter på en telefon.
Det er vel først og fremst i de stundene at alle kunne trengt en Julie Andrews som synger om "Raindrops on roses and whiskers on kittens.."
(Se, der har vi nok et eksempel på eskapisme i fri utfoldelse)
For meg blir det faktisk langt mer skapende og givende å pynte på livet sitt i sånne stunder, enn å forsvinne ned i sofakroken hver bidige kveld for å stirre på tv.
Så nok en gang må jeg stille spørsmålet om det er fantastene eller tv-titterne som får mest ut av livet?
Comments
Jeg ser helt klart at det er mye man kan se på tv (av variabel kvalitet), som faktisk kan gi noe. Og samtlige eksempler du nevner er her er veldig gode eksempler
på det.
Jeg skal være den første til å innrømme at mye av det jeg er vanvittig glad og setter pris på idag av filmer og tv-serier har jeg plukket opp der. Og når det gjelder visuelle medier generelt, er det veldig mye de
har å gi, som en bok aldri kan komme med.
Innelgget er ikke ment som noen utskjelling av tv som medium generelt. Mer en kommentar til hvordan mange velger å bruke det, og en sammenligning av den type
bruk, med en annen type eskapisme, som ofte blir mye mer uglesett.
Det jeg forsøkte å si, var langt på vei at det ene ikke nødvendigvis er noe verre eller mer merkelig enn det andre.
Men den grimme rockeulven er jo virkelig et godt eksempel på at tv kan være bra, og gi gode opplevelser. Dermed er det heller ikke tv i seg selv som er den store stygge ulven.
Selv om jeg veldig sjelden ser på tv (mest fordi jeg ikke har så mye glede av det..), betyr ikke det at jeg ikke kan se at det har sin verdi.
Det som egentlig er poenget mitt, er heller bekymring for hvordan jeg føler veldig mange rundt meg bruker tv'en. (Som da stort sett består i zapping mellom programmer de sjelden følger med på, og som sjelden gir
med enn tidtrøtte. Føler at det er alt for mange mennesker som ukritisk tar til seg alt de ser, innkorporerer det som sin virkelighet, og glemmer å leve sine egne liv. Noe jeg synes er litt stusselig når man er midt i 20-årene.)
Egentlig er det uansett ikke noe problem for meg
hva folk bruker som filtre fr sin virkelighet, bare de er såpass bevisste på at det faktisk er et filter, og ikke en virkelighet.
Og nettopp fordi alt for mange er ukritiske velger jeg å kalle tv - kanskje det mest tilgjengelige mediet vi har, et meget brukbart instrument for hjernevasking.
Nettopp derfor synes jeg det er synd at det å se på tv blir ansett som mer sosialt korrekt enn å dikte opp historier.
Og når det gjelder elitisme:
For meg må folk gjerne lese "kiosk-romaner" og se på Casino like mye som de kan lese Homer og gå på teater for å se Ibsen. Den enes valg er ikke nødvendigvis noe bedre enn den andres, eller noe med høyverdig.
Så lenge det faktisk er et valg.
Smaken skal hver og en få ha for seg selv. Så lenge
valgene er gjort ut fra smak, og ikke bekvemmelighet...
INGEN kan bestemme hva som er best for den enkelte hvis man ser på eskapisme som "escape from a dull reality or rutine"! Da er det viktig at hver og en har frihet til å velge selv!
Artemis gjør sitt beste for å understreke at DET er hun enig i, men den underliggende tonen viser vel egentlig at hun ikke helt mener det....
(Husk bare hvor deilig det var å drømme seg til Australia via "Neighbours"!)
Er det virkelig sånn at man blir sett på som litt "rar" hvis man dikter historier, men "normal" hvis man lever seg inn i historier som andre har diktet? Jeg tror ikke det! Er ikke forfattere en gruppe "folk flest" ser opp til?
Men når det å dikte historier går over til å gjøre et menneske "unable to connect meaningfully with the world"..... da blir det kanskje sett på som mer abnormalt!? Og det burde TV-titting "i stor skala" også bli definert som! Men DER er vi ikke ennå!!Å ALDRI slå av TV'en er helt normalt.....
Uansett, jeg synes tross alt det er bedre å bruke sin egen kreativitet til å dikte historier enn å bruke andres kreativitet "to escape from a dull reality or rutine".....
So just keep on escaping....as long as you still can connect meaningfully with the world!!!